Jo, vi trenger en norsk kanon

Til tross for noen spede forsøk i mediene for rundt fem år siden, har det ikke blitt noen skikkelig debatt om en norsk kulturkanon.

Typisk for de som har forsøkt seg, er at de unngår å lage en kanon. De er vel redde for å bli for «personlige». Men hensikten med å skrive om temaet må jo være å la det munne ut i en egen liste?

Ellers har en slik diskusjon ingen mening. Når vi ikke har noe konkret å forholde oss til, blir «debatten» både uforpliktende og fordummende. Jeg har derfor laget min egen liste, som kan studeres i slutten av denne artikkelen.

Det handler ikke om smak

Personer i kultureliten vil åpenbart ikke fortelle opinionen hvilke verk de selv mener skal være med i en norsk kulturkanon.

Annonse

Denne «eliten» består forøvrig av kunstnere, redaktører og journalister, forfattere, akademikere fra humaniora, og andre fra den norske intelligentsiaen. Hva kan så være årsakene til at disse ikke vil lage sin egen liste? Jeg har noen forslag:

• De frykter at de skal bli stemplet som nasjonalister. Siden de aller fleste i denne kultureliten tilhører det vi kaller venstresiden i norsk politikk, så er den frykten forståelig. Likevel er den meningsløs.
• De ønsker ikke å definere hva dette kulturbegrepet skal inneholde.
• De er redde for å bli stemplet som elitistiske (sic!).
• De vet simpelthen ikke hva de skal mene om enkeltstående klassiske verk, da deres interesseområde sentreres om samtiden.
• De liker ikke tanken på å skulle velge ut kunstverk fra «gamle dager».
• De er omtåket av en slags nihilistisk tenkemåte, og vil ikke være med på å skulle velge ut noe som er «bedre» enn noe annet.
• De mener at en kulturkanon i utgangspunktet er både begrensende og ekskluderende, og derfor ondsinnet fra et venstreradikalt standpunkt
• De vil heller vri dette til å være en «verdikanon», for da kan de bruke alle honnør-ordene fra det venstreliberale vokabularet.
• De liker ikke å forplikte seg.
• De har glemt at de er norske.
• De har ingen egen smak.

Til det siste punktet skal sies at det nettopp ikke er meningen med en kulturkanon at den skal vise hva den enkelte liker og misliker. «Smak» har lite i en slik oversikt å gjøre. En kulturkanon skal ligge på et høyere, mer overordnet nivå, slik at man unngår diskusjoner og uenighet om hva den enkelte liker eller ikke.

Dersom et slags kvalitetskrav bringes inn, så vil man aldri kunne enes om hva som tilhører en kulturkanon. Kvalitet er et subjektivt begrep. Noen vil dog mene at det ikke er det. For nettopp å unngå endeløse diskusjoner om «kvalitet» har jeg derfor forsøkt å finne verk som jeg tror en majoritet av folket er enige om skal være med i en kulturkanon, mye i kraft av sin tyngde som symboler, bautaer, historiske merketegn og nasjonsbærere. Men også fordi de rører ved noe i den norske folkesjelen (de i kultureliten som ikke har falt av lasset ennå, gjør det nok her).

I tillegg til en norsk kulturkanon bør det lages en separat kanon innenfor hver av de enkelte kunstarter: litteratur, musikk, bildende kunst og arkitektur. Da kan man slåss om hva som er kvalitet eller ikke, og kultureliten kan boltre seg.

Les også: Norsk stolthet er ikke rasisme

Hva er kultur?

En norsk kulturkanon skal ikke lages eller inspireres av politikerne, ei heller skal de nedsette utvalg som skal lage den. Skulle noen gjøre det, måtte det ha sitt utspring i Kulturrådet. Legmannsinnslaget må uansett være sterkt.

Et slags initiativ til å lage en slik liste kom fra tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) vinteren 2017, men selv ikke han turde eller klarte å lage en personlig oversikt. Av flere av de årsakene som er listet opp ovenfor, må vi tro. Han tilhører jo selv kultureliten.

Det må også defineres hvilke kulturuttrykk som verkene skal hentes fra. Da er vi straks inne på «Det utvidede kulturbegrep». Dette uttrykket ble introdusert i norsk kulturpolitikk gjennom de to kulturmeldingene i 1973-74, lagt frem av regjeringene Korvald og Bratteli. Et utvidet kulturbegrep omfatter både det tradisjonelle området: litteratur, kunst og kulturvern, men dertil også ungdomsarbeid og idrett, og skapende fritidsvirksomheter som kan gi utfoldelse av egne anlegg og interesser.

Dette er «typisk norsk» vil de fleste si, med en viss malise – også jeg. Altomfavnende, intetsigende, nivellerende og uten forpliktelser. Eller for å si det med AP: «Alle skal med»! Kunst og kultur skal ikke være elitistisk, formelig lyser det av kulturmeldingen.

I tråd med denne formuleringen er det da bare naturlig at travhesten Rex Rodney på 1980-tallet fikk Rogaland Fylkes kulturpris (ha meg unnskyldt dersom dette bare er en god vandrehistorie). Da minnes vi den tidligere kulturpersonligheten Brikt Jensen, som sarkastisk sa dette: «Ikke glem at også kultur hører til det utvidede kulturbegrep».

Det sier seg selv at dette utvidede kulturbegrepet ikke kan være utgangspunktet for en norsk kulturkanon. Vi må innsnevre begrepet til de tradisjonelle kunstuttrykkene: bildende kunst, arkitektur, skulptur, musikk og litteratur.

Et annet kriterium for å få være med på en slik kanon gjelder selve tidsbegrepet. Hvor langt frem i tid kan eller skal man gå? Etter min mening må et krav være at verket har fått tid til å feste seg i folks bevissthet, at det har vist seg å «tåle tidens tann» og skiftende smaksretninger, at de fleste ganske enkelt liker det, og at det er noe tidløst over det. Ut fra disse kravene har jeg valgt for min personlige kanon å sette grensen ved ca. 1950. Med ett unntak (den siste på listen nedenfor).

Les også: Hvorfor er det få kvinnelige filosofer? Svaret bør merkes med en trigger warning

Kanonen

En norsk kulturkanon skal være folkelig og nasjonalistisk (i ordets beste mening) – i den forstand at alle verkene på listen skal kunne gjenkjennes av så godt som alle voksne nordmenn. Mange av dem har vi lest, sunget og lært om på skolen, sett bilder av eller besøkt selv.

De fleste har festet seg i vår bevissthet som noe vi er glade og stolte over (her antar jeg at resten av eliten faller fra). Verkene skal være en del av nasjonens bevissthet, si noe om vår identitet og egenart, og ikke minst vår felles historie.

Med slike kriterier lagt til grunn presenterer jeg her min norske kulturkanon, bestående av ca. 35 verk:

• Folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe, inkl. tegningene
• «Soria Moria slott» av Theodor Kittelsen
• A-moll-konserten av Grieg
• «Ja, vi elsker» av Bjørnson (og Nordraak)
• Haugtussa-syklusen av Garborg (og Grieg)
• Peer Gynt-musikken av Grieg
• «Ved Rondane» av Vinje (og Grieg)
• Vigelandsanlegget
• Nidarosdomen
• Akershus festning
• Vikingskipene
• «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» av Christian Krogh
• Margrethe Munthes barnesanger
• «Millom bakkar og berg» av Ivar Aasen
• «Snorres kongesagaer», inkl. tegningene
• «Sult» og «Markens grøde» av Hamsun
• «Skrik», «Syk pike» og Aula-dekorasjonene av Munch
• «Brudeferden i Hardanger» av Tidemand og Gude
• «En bondebegravelse» og «Fra Telemark» av Erik Werenskiold
• «Norge i rødt, hvitt og blått» av Bø/Bernhoft/Feldborg (musikken er svensk!)
• «Brand» og «Peer Gynt» av Ibsen
• «Til ungdommen» av Nordahl Grieg
• «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland
• «Fra Stalheim» av J.C. Dahl
• «Vinternatt i Rondane» av Harald Sohlberg
• «Og bakom synger skogene», trilogi av Trygve Gulbranssen
• Bryggen i Bergen
• Stavkirkene
• «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset
• Maihaugen og Norsk folkemuseum
• Bondefortellingene av Bjørnson
• Alf Prøysens samlede verker

Mange unge lesere vil føle seg fremmedgjort overfor en slik formidabel liste, fra «gamle dager». Men slik må det være i et såpass omfattende, seriøst og nasjonalt prosjekt.