Hva skjedde med selskapslivet?

Lyset gikk opp for meg da tanta mi inviterte til storslått 60-årslag. Festen vil finne sted til sommeren, men invitasjonene ble sendt ut et år i forveien. Det blir bydd på mat og drikke, og levende musikk. Jeg vet nøyaktig hvordan det kommer til å bli, fordi disse festene har jeg vært på.

Vi kommer til å kle oss pent. Det vil bli holdt taler. Noen kommer sikkert til å finne på noen ablegøyer. Det blir fotovegg, kakebord, aperitif og bordkort. En fest av det gammeldagse slaget. Et samlingspunkt. Herregud, som jeg gleder meg.

Men parallelt med den barnlige gleden som fylte meg, fikk jeg blikk-kontakt med en massiv elefant i rommet. For selv om bryteren kanskje ble slått på nå, så har lyset trengt seg igjennom persiennene i lengre tid.

Hvorfor er det ingen som holder selskap lenger?

Annonse

Og jeg snakker ikke om fester, hvor hver medbringer egen alkohol. Hvor det settes en skål potetgull eller nøtter på bordet, eller hvor det toppen bestilles mat levert på døra. Som selvfølgelig etterfølges av Vipps-krav til samtlige deltakere.

Jeg snakker om middagsselskap. Innflyttingsfest. Kostymeparty. Hagefest. Ikke engang bursdager feires lenger med at man samler venner og gjør noe ut av anledningen. Med «noe» mener jeg et par hakk opp fra «kom i det du føler deg komfortabel i» og kosemat.

Jeg snakker om å lage middagen selv. Fra bunnen. Om å servere en aperitiff før maten. Kle på seg det finere tøyet som du har i klesskapet, men sjelden bruker. Klirre i glasset, og si noen velvalgte ord. Til vertskapet. Til gjestene. Til livet, og kjærligheten, musikken, eller hva enn det er du har lyst å ære akkurat i det øyeblikket.

Og det trenger ikke være rakettforskning (selv om det selvsagt er mer imponerende, jo høyere man legger lista). Du trenger ikke å på død og liv servere hjemmebakt surdeigsbrød (ikke at det imponerer noen lenger). Eller bruke masse penger på pynt.

Det viktigste er bare at du tar initiativ. Tilbyr en avveksling fra den trauste, repetitive hverdagen. Gir folk en anledning til å samles og sosialiseres. Skaper en arena for å slå av ei skrøne, leke, synge selskapssang, kle seg ut. For det virker vi å ha helt glemt?

Se til naboen

Jeg flyttet til København i fjor, og innså nøyaktig hvor dårlig det sto til.

Man kan anklage danskene for så mangt, men kjedelige er de altså ikke. Broderfolket i sør er noen festglade mennesker, med lav terskel for å samles (og drikke, vel og merke). Samme dag som jeg kom med flyttelasset ble jeg invitert med på fest av de jeg bodde med. Dette var en klassisk «house party»: leiligheten var stappfull, gjestelisten besto av alt mulig, fra kollegaer til tidligere medstudenter til naboer til venners venner til oss nytilflyttede. En ypperlig mingle-mulighet, hvor folk går fra rom til rom, slår av en prat og blir kjent med de rundt seg.

Vertskapet spanderte alkohol på alle sine gjester, og alskens kanapeer, snacks, desserter og snaskes ble satt frem til vår forlystelse. En magnumflaske med champagne gikk runden på et tidspunkt, etter at vertskapet ønsket alle velkommen og takket alle for at de kom. Og anledningen for det hele? Feiring av fullført doktorgrad.

Dette var kanskje en litt ekstrem tilfeldighet, tenker du, men nei, da! Noen uker etterpå ble vi invitert med på enda en fest. Denne gang en innflyttingsfest. Samme format, men i stedet for aperitiff ble det servert afternoon tea fra fem til sju. Aldri har jeg blitt invitert på en privat arrangert afternoon tea i gamlelandet.

Og sånn har det fortsatt her i Køben. Jeg har vært på bursdagsfest, julefest, nyttårstaffel, og helt vanlige middagsselskap. Det har vært servering av mat. Velkomstdrinker. Semi-formelle antrekk. Leker. Taler. Og ingen fordømt fakturautsendelse dagen derpå. Man inviterer og spanderer. Det sies ikke ved ord, men jeg innbiller meg at dette skjer først og fremst fordi det er hyggelig å kunne gjøre noe fint for andre, men også fordi man vet at man kan se frem til å bli invitert til selskap igjen i fremtiden.

Hva har skjedd med oss, i et av verdens rikeste land? Har vi fått det for komfortabelt for vårt eget beste?

Det rimer ikke med velstanden

I takt med velstandsøkningen vår, virker vi å ha gått lei av å vedlikeholde samfunnets konvensjoner, hvor selskapslivets fallitt kanskje er det tydeligste. Nivået på sosial omgang har rast. Det virker ikke som man er villige til å ofre for å arrangere en hyggelig sammenkomst, verken penger eller tid eller praktiske forberedelser. Alt skal være så koselig. Komfortabelt. Avslappet. Joggedress og pizza, grillpølser og bålkaffe, hele tiden. Om det arrangeres noe, så virker det som fokus er at det skal kreve minst mulig forberedelser fra vertskapets side, og koste minst mulig.

Under en diskusjon om Norge fortalte den ene kollegaen min her i Køben meg en historie. Hun sa at hun hadde blitt invitert på 60-årsdag til en norsk ambassadør, ansatt i UD. I ekstase gledet hun seg til å dra dit: tenk bare på hvilken fest det skulle bli! I hodet sitt så hun for seg noe herskapelig. Men det som møtte henne var noe ganske annet. Denne 60-årsdagen ble nemlig feiret på det norskeste vis: grillpølser og sandaler. Hun hadde ankommet alvorlig overpyntet, da resten av gjestene gikk rundt i, ikke en gang business casual, men casual. Det var ingen regi, ikke noe program, den enkleste maten og en hverdagslig tone.

«Åh, så deilig!», er det nok mange som tenker. Å slippe alt presset. Å bare fokusere på det som er hyggelig: samvær med de man er glad i. Det er jo tross alt en norsk verdi å være jordnær, egalitær, ujålete.

Men hvorfra kommer denne angsten for de formelle settinger? Jeg mener at vi taper noe viktig om vi mister selskapslivet, med all dets forberedelser og forpliktelser.

For la oss være ærlige: livet består av, for det aller meste, hverdag. En usexy, forutsigbar, traust hverdag. Med sine gjøremål, ansvar og begrensninger. Hjemmekontor og lasagne. Snømåking og forfallsdato. Lite å la seg inspirere av, mer trygt enn utfordrende.

Så hvorfor da ikke omfavne de få anledningene vi har, som tillater oss å være litt «crazy»? Leke selskapsleker, slippe kreativiteten løs på et kostyme-tema, bruke unødvendig mye penger på en fin rødvin, imponere venner og bekjente med å servere østers. Og kanskje det beste med slike anledninger: si noen ord. Løfte blikket, se fremover, se bakover, og dele av livsvisdom, minner og erfaringer. Fortelle menneskene rundt deg hva de betyr for deg. Løfte frem deres gode egenskaper. Rose de for alt godt de gjør og oppnår i livet. Når ellers gjør vi disse tingene? Ting som er helt unaturlig å ta en tirsdags kveld ved middagsbordet, vil plutselig få en arena og en naturlig anledning når man legger til rette for det. Selskapslivet er nøyaktig en slik anledning.

Dagene man husker

I boken «Skikk og bruk» av Walder Brøgger fra 1960, som jeg av ulike grunner har endt opp med å betrakte som min bibel her i livet, lærer man om akkurat disse tingene. Og mye mer! Hvordan å gjennomføre et vellykket middagsselskap. Hvorfor du skal introdusere alle gjestene dine for hverandre. Hvorfor du skal pynte deg. De praktiske grunnene til hvorfor man serverer kald mat før varm mat, også videre også videre. Denne nesten religiøse teksten er en rettesnor for hvordan å være et dannet menneske. Og hva vil det si? Jo, ved å følge noen fastsatte konvensjoner for god skikk og bruk utviser man også respekt og kjærlighet for gjestene sine.

Ved å anerkjenne et sett med felles regler, en standardisert kutyme, smører man det sosiale maskineriet. Man tar grep for å sørge for at alle får en god opplevelse. Og man viser, tydelig og eksplisitt, at man tenker på gjestene sine, at man er opptatt av deres ve og vel.

Og hvorfor gjør man alt dette?

Fordi det er disse dagene man husker. Det er de dagene som skiller seg ut som gjør inntrykk. Ingen klarer å skille de hundrevis av onsdagene man går gjennom i løpet av livet, hvor absolutt ingenting spesielt skjer, og man bare følger ukeplanen hodeløst. Men selskapene derimot. De klarer man å skille fra hverandre. Og dette gir en tydeligere fornemmelse av at tiden faktisk går. Selskaper gir anledninger til å dele sine innerste tanker og refleksjoner. Og de bringer farger og smaker og inntrykk inn i ens liv som ellers aldri ville vært plass til i den grå hverdagen.

Ikke for sent å snu

Så la oss alle i fellesskap ta selskapslivet tilbake, med dets konvensjoner og forarbeid. Det er ingen annens ansvar enn oss selv! Det kommer til å koste penger, det krever forberedelser, og noe stress må påregnes. Men det vi får igjen er verdt så umåtelig mye mer enn det vi spytter inn. Nemlig minner. Gode historier. Rørende ord. Og hyggelige anledninger hvor vi viser oss fra vår beste side.

Og jeg kan love deg en ting: jeg kommer faktisk til å huske den 60-årsdagen jeg deltok på sommeren 2023. I motsetning til de fleste andre dager det siste året.