Kritikerne mener kriminelle koker kloden med bitcoin. Stemmer det?

«I think the people who oppose my position are idiots, so I don’t think there is a rational argument against my position.»
– Charlie Munger, legendarisk investor og styremedlem i Berkshire Hathaway — om bitcoin, februar 2023.

Penger er det folk velger å bruke som penger. Men det er også et verktøy som gjør det enklere for mennesker å samarbeide og oppnå sine mål effektivt. Skal man vurdere om et verktøy som bitcoin er netto positivt eller negativt for planeten, er det nødvendig å gjøre en global kost/nytte-vurdering og sammenligne det med alternativene.

Åpenbart er det en jobb som er større enn hva som kan dekkes i én enkelt artikkel, men jeg gjør et forsøk på å skrape litt i overflaten ved å ta for meg fire av de vanligste påstandene fra kritikere (kostnad) og tilhengerne (nytte).

Kritikernes påstand 1: Bitcoin tilrettelegger for kriminalitet

Det er hevet over enhver tvil at bitcoin brukes i illegale transaksjoner og til å hvitvaske kriminelt utbytte. Dettet er et argument som ofte brukes av de som ønsker å forby bitcoin.

Annonse

Som et frittstående argument kan det på noe flåsete vis sammenlignes med å ønske å forby skrutrekker siden disse også benyttes til å utføre vold. Spørsmålet man bør stille seg er: Fører bitcoin til flere illegale transaksjoner og mer hvitvasking enn alternativet?

Dersom det er tilfelle, bør denne og andre kostnader vurderes opp mot den totale nytteverdien. Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) hvitvaskes det totalt sett årlig for verdier på størrelse med det norske oljefondet, ca. 2-5 prosent av global BNP, eller 10–20.000 milliarder kroner. For ordens skyld: det er ikke oppgitt om disse tallene inkluderer hvitvasking ved hjelp av bitcoin eller annen kryptovaluta.

I Europa koster tiltakene mot hvitvasking rundt 200 milliarder kroner i året. Globalt er det utstedt bøter for brudd på hvitvaskingsregler for omtrent 350 milliarder kroner siden 2002. Disse bøtene går i hovedsak til banker, og til syvende og sist er det bankenes kunder og aksjonærer som må dekke kostnaden. Og de kriminelle? De hvitvasker sine penger med 99 prosent suksess, ifølge Europol.

Ifølge analysebyrået Chainalysis økte kriminell bruk av kryptovaluta i 2021, hvor kriminelle adresser mottok 140 milliarder kroner i verdier. Dette er omtrent doblet siden 2020. Samtidig faller andelen ulovlig aktivitet fra 0.62 prosent av transaksjonsvolumet i 2020 til 0.15 prosent i 2021. Dette forklares med at mengden lovlig aktivitet har økt mer enn den ulovlige aktiviteten i samme periode.

Chainalysis skriver at tallene for hvitvasking kun dekker «cryptocurrency-native crime», altså online-kriminalitet som ransomware, hacking, svindler et cetera. De skriver at det er vanskeligere å tallfeste mengden kryptovaluta som hvitvaskes fra offline-kriminalitet som narkotikahandel, men at dette utvilsomt finner sted. Samtidig er de tydelige på at midler som hvitvaskes via kryptovaluta er vesentlig enklere å spore enn statlige valutaer (fiat), uansett om det er online- eller offline-kriminalitet, men det krever at transaksjonene faktisk identifiseres som kriminelle.

«Suppose there was only Bitcoin. In that case, you wouldn’t need anti-money laundering (AML) regulations at all because you would be able to follow every coin around the blockchain,» skriver David Birch i Forbes.

Isolert sett er påstanden naiv, med tanke på at det eksisterer verktøy, såkalte mixers, som langt på vei ødelegger sporingsmulighetene til analysebyråer som Chainalysis. Samtidig skriver han videre: «a simple rule that required banks to investigate any coins that had originated in anonymous wallets (or mixers) would be sufficient to stop the large-scale use.»

En anekdote som støtter Birchs påstander, er historien om Bitfinex-hacken i 2016. Hackerne satt igjen med 119.000 bitcoin, som de uten hell forsøkte å hvitvaske, før de til slutt ble arrestert. Til tross for tilgang på mixers er det overhodet ikke trivielt å hvitvaske store mengder bitcoin, da dette som oftest krever tilgang på en børs, og de fleste børser har strenge AML-regler.

På den andre siden er det forholdsvis enkelt å gjennomføre mindre betalinger med bitcoin over lightning-nettverket, som er vanskelig å spore. Med andre ord har bitcoin over lightning anonymitet, eller personvern, nesten som kontanter. Kontanter knyttes ofte til økonomisk kriminalitet, og har et ufortjent dårlig rykte. Ifølge Forbrukerrådet finnes det ikke belegg for å hevde at avvikling av kontanter som gyldig betalingsmiddel vil ha en vesentlig kriminalitetsforebyggende eller kriminalitetsbekjempende effekt.

Hvitvasking og kriminell økonomisk aktivitet bør definitivt bekjempes, men det virker prematurt å konkludere med at bitcoins eksistens gjør denne jobben mer kostbar og mindre effektiv enn hva den er i det tradisjonelle økonomiske systemet.

Kritikernes påstand 2: Bitcoin bruker for mye energi

Skaperen av bitcoin ønsket å fjerne tredjepartene fra ligningen ved å lage verdenshistoriens sikreste desentraliserte regnskap, hvor alle parter er enige om alle transaksjoner som noensinne er utført.

Her kommer energibruken inn. Minere er selskaper og enkeltpersoner som bruker spesialiserte datamaskiner til å utvinne («mine») bitcoin, og samtidig sikre bitcoin-nettverket mot manipulasjon. Dette foregår ved at de gjør beregninger som koster energi, i en konkurranse om få lov til å oppdatere regnskapet med de siste transaksjonene i nettverket. Prosessen kalles «Proof of work».

Vinneren av konkurransen får lov til å oppdatere regnskapet, og blir belønnet med bitcoin i henhold til det fastsatte regelverket i bitcoin-koden. Dette kalles å mine en blokk i blokkjeden. Denne blokken med transaksjoner distribueres deretter til titusenvis av «noder» globalt. Noder er privatpersoner og bedrifter som kjører bitcoin-programvaren. Dersom minere forsøker å jukse og berike seg selv ved å inkludere feilaktige transaksjoner eller øke pengemengden, så blir det umiddelbart avslørt av nodene, blokken blir avvist og den aktuelle mineren har kastet bort energi i forsøket på å jukse. Nodene sørger altså for at kun ærlighet belønnes, alt annet er bortkastet energi.

Dersom du vil dykke dypere ned i materien rundt bitcoin-mining, har både mining-selskapet Braiins og norske Arcane Research skrevet godt om det. Leser du disse rapportene, blir det tydeligere hvorfor energiforbruket er en fundamental del av bitcoin og hvilken rolle mining har potensial til å spille i kraftindustrien.

Energiforbruket til bitcoin-mining er sannsynligvis enklere å estimere enn forbruket til noen annen industri. Det er simpelthen snakk om å multiplisere nettverkets «hashrate» med effektiviteten til maskinvaren som benyttes. Førstnevnte er åpent tilgjengelig for alle, sistnevnte krever litt innsikt i maskinvaren. I skrivende stund er hashrate nærmere 400 EH, den gjennomsnittlige effektiviteten til maskinvaren ligger rundt 40W/TH og resultatet blir ca. 16 gigawatt effekt. Et annualisert forbruk på omtrent 140 TWh. Oppdaterte tall finner man på indeksen til University of Cambridge.

Energiforbruket til bitcoin slås ofte opp med krigstyper i mediene, og sammenlignes gjerne med forbruket til hele nasjoner. Det gjør seg godt som klikkagn, men er det en relevant sammenligning?

Før vi lar pærene ligge og forsøker å sammenligne epler med epler – la oss nyansere energiforbruket til bitcoin-mining.

Bitcoin-minere har fått kallenavnet «energisektorens gjødselbiller». De bruker energi som få andre kan benytte seg av. At det eksisterer enorme mengder energi som går til spille vises med tydelighet i grafen under.

Minere opererer i en global konkurranse om å lokalisere billigst mulig energi, og vil ikke overleve der strømprisene er høye over tid. Dersom du har en miner med gjennomsnittlig effektivitet og kjøper strøm i Norges region N02 i mars 2023, så går driften din i minus, også med strømstøtte. Og da er ikke kapitalkostnader inkludert.

Prisen på energi varierer i tid og rom. Bitcoin-minere er unike til å benytte seg av dette på grunn av deres minimale behov for infrastruktur og deres evne til å raskt regulere belastning. Det internasjonale energibyrået (IEA) skriver at denne type forbrukere, som kan regulere belastning for å balansere kraftproduksjon («demand response»), må tidobles innen 2030 for å nå de globale klimamålene.

Island er et eksempel på en isolert vannkraftprodusent som eksporterer sin «strandede energi» gjennom energikrevende aluminiumsindustri, en løsning som fungerer godt for dem, takket være god tilgang på dypvannshavner for transport på kjøl. Globalt finnes det mange tilsvarende regioner som av forskjellige årsaker er mer eller mindre isolert, og som i perioder ikke har tilstrekkelig etterspørsel etter kraften som produseres. Dette er ventet å øke kraftig i årene som kommer, med større innslag av sol og vind i kraftmiksen.

I motsetning til vannkraft er vind og sol lite regulerbart og kan skape store prisvariasjoner. Når produksjon er høy og etterspørsel er lav, faller prisene kraftig, og vice versa. Dette benytter minerne seg av. Det samme gjør de av naturgass fra mindre oljefelt, gårder og avfallsdeponier. Minerne kommer inn der det ikke er økonomisk gjennomførbart å konvertere denne gassen til elektrisitet levert til kraftnettet, og samtidig bidrar de til et av de viktigste grepene for å nå FNs klimamål: å redusere utslipp av metan.

«Bitcoin-mining er på vei mot å konsumere all verdens energi innen 2020,» lød klikkagnet i Newsweek tilbake i 2017.

Velkjente argumenter mot energibruk til mining er at energi som har lav etterspørsel, kunne vært lagret på batterier, som hydrogen eller i vannmagasiner for senere bruk, eventuelt brukt til annen kraftkrevende industri. Tilhengere av bitcoin vil svare at det må overlates til det frie markedet å avgjøre. Dersom etterspørselen etter alternativer er større, vil «gjødselbillene» pakke sakene og reise til nye energikilder som andre ikke vil ha.

En del motstandere av mining legger til grunn at bitcoin ikke har noen nytteverdi, og all energibruk til mining er dermed bortkastet. Dersom de har rett, vil problemet løse seg selv over tid – det finnes ingen insentiver for minere å kjøpe energi for å produsere noe uten verdi.

Det er ikke et nytt fenomen at penger og knappe ressurser henger sammen. Det er faktisk relativt nytt at det ikke gjør det. 1971 var året da verdens penger permanent sluttet å være koblet mot gull, og pengeproduksjon var dermed fri fra fysiske begrensninger.

Vi opplevde så å si aldri hyperinflasjon før de fysiske begrensningene var borte. Jörg Guido Hülsmann forklarer sammenhengen i «Ethics of money production» (2007): nasjoner med fiskale underskudd faller ofte for fristelsen til å dekke underskuddene med pengeproduksjon. Så lenge den resulterende inflasjonen er begrenset, skaper denne løsningen vanligvis mindre motstand i befolkningen enn kostnadskutt og økte skatter.

Som John Maynard Keynes, den viktigste økonomen bak det moderne økonomiske systemet, sa: «By a continuing process of inflation, governments can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens.»

Skal man sammenligne epler mot epler, bør bitcoin’s energiforbruk sammenlignes med energiforbruket til dagens nasjonale valutaer – kalt fiatvalutaer. Hvor mye energi krever det eksisterende finansielle systemet, med banker, bankansatte, filialer, minibanker, myntverk, seddelpresser, pengetransport, datasentre og sikkerhetsløsninger?

Dette er det vesentlig vanskeligere å finne gode data på enn for bitcoin-mining. Ifølge én kilde, en rapport fra Galaxy Digital, har tradisjonell finansindustri et energiforbruk på omtrent 260 TWh årlig, og deler man dette på antall brukere, vil nok det stille bitcoin i et dårlig lys. Men hvor stor andel av energien som brukes av tradisjonell finans, er energi som få andre kan benytte seg av?

Som verdioppbevaring tar bitcoin opp kampen med gull. Å estimere energiforbruket som kreves for utvinning, transport og sikring av fysisk gull, er overkommelig og interessant for sammenligning med bitcoin. Ifølge Galaxy Digital har gull omtrent dobbelt så stort energiforbruk som bitcoin, i tillegg til at utvinning av gull ofte drar med seg dårlige arbeidsforhold og skadelige lokale utslipp.

Nå er det riktig at gull også har nytteverdi i industri, men 95 prosent av verdens gull brukes til oppbevaring av verdi, enten som gullbarrer eller smykker. Energiforbruk er knyttet til bærekraft, som ofte går under forkortelsen ESG (Environmental, Social and Corporate Governance). I energidiskusjonen er det verdt å ta med en refleksjon rundt de indirekte kostnadene av «miljøvennlige» penger hvis produksjon ikke er begrenset av fysiske lover.

Hvilke konsekvenser har det for sosiale forhold (S-komponenten av ESG) at fiat kan kontrolleres og korrumperes av autoritære myndigheter? De menneskelige kostnadene når en nasjon opplever høy inflasjon, eller hyperinflasjon, er voldsomme. Når pengene slutter å fungere, går samfunnet opp i limingen. Dette er indirekte sosiale konsekvenser som må ses i sammenheng med hvorvidt pengene kan produseres uten energikostnad.

Det er ikke uten grunn at Human Rights Foundation hadde bitcoin-opplysning på programmet under Oslo Freedom Forum i fjor og gjentar det i år. De støtter bitcoin som et viktig verktøy for finansiell frihet og menneskerettigheter. Skal man vurdere bitcoin og energiforbruk, er det noen punkter man bør tenke over:

• Hvorfor benytter bitcoin konsensus-algoritmen «Proof-of-Work» og hvorfor er det helt urealistisk at den vil endres til «Proof-of-Stake»?
• Energiforbruket til bitcoin kan ikke vurderes isolert, det må sammenlignes med alternativene (fiat og gull).
• Hvilken funksjon spiller bitcoin-minere i kraftnettet? Kjøper de kraft på tider og steder annen etterspørsel er fraværende?
• Er nytteverdien til bitcoin stor nok til å forsvare energikostnaden?

Til slutt bør man være kildekritisk når miljøkonsekvensene til bitcoin omtales i media. Til og med White House Office of Science and Technology Policy har, i likhet med de aller fleste medieoppslag, lagt stor vekt på tallene fra den Nederlandske bloggeren Alex de Vries («Digiconomist») i sin vurdering av miljøkonsekvensene av bitcoin-mining. De Vries publiserte sine omstridte analyser om bitcoin’s energiforbruk og e-avfall i tidsskriftet Joule. Dette kan virke akademisk og etterrettelig, men analysene er publisert under kategorien «kommentarer», og er dermed ikke underlagt fagfellevurdering.

Som en liten vri til glede for de med konspiratoriske trekk — de Vries er til daglig ansatt i den nederlandske sentralbanken. Et av hans mest notoriske argumenter er bitcoin’s høye utslipp per transaksjon sammenlignet med Visa. Dette er en sammenligning av epler og koalabjørner, påpeker Nic Carter, ettersom bitcoin er et fullstendig pengesystem med endelig fysisk oppgjør uten motpartsrisiko. Visa er kreditt-baserte transaksjoner med motpartsrisiko, som er avhengig av underliggende systemer som SWIFT, Fedwire og det globale banksystemet. Dersom energiforbruk per transaksjon var en gyldig parameter, ville det vært mer relevant å sammenligne med energiforbruket til gull-industrien, per endelig fysisk transaksjon.

Tilhengernes påstand 1: Bitcoin er også nyttig til betalinger og pengeoverføringer

Neste steg er å sammenligne bitcoin og fiat til bruk i betalinger og pengeoverføringer. Innenfor de enkelte lands grenser er den statlige valutaen gyldig betalingsmiddel, og derfor generelt akseptert. Så fort man beveger seg utenfor landet er det derimot omtrent umulig å bruke de aller fleste valutaer, med unntak av dollar og til en viss grad euro.

Til tross for at bitcoin ennå ikke er et globalt akseptert betalingsmiddel, vil du ha større mulighet for å finne noen som vil ta imot bitcoin i bytte mot varer, tjenester eller lokal valuta enn for eksempel argentinske peso eller libanesiske pund. Med unntak av om du da faktisk befinner deg i Argentina eller Libanon.

Bruken av kontanter er fallende, og de negative konsekvensene av et kontantløst samfunn er godt dokumentert. Bitcoin er på mange måter den digitale ekvivalenten til kontanter, og gjennom bitcoin kan man utvide fordelene med kontanter til digital og global handel.

Gjennom bitcoins betalingsnettverk (lightning) har man personvern som nesten er på nivå med kontanter, og man er ikke avhengig av noen sentral instans for å oppbevare bitcoin eller gjøre betalinger. Oppgjøret er endelig, tilnærmet gebyrfritt (vanligvis <<1 prosent) og betalingene er umiddelbare, uansett hvor i verden mottakeren oppholder seg. Vipps er en god løsning i Norge, men dersom du handler for 300 kroner på ditt lokale loppemarked og betaler med Vipps, så forsvinner hele 5 kroner i gebyr.

Gebyrer for kortbruk er lave her i landet takket være bankaxept, men på globalt nivå varierer kortgebyr ofte mellom 1–3 prosent. Betalingsnettverket til bitcoin er i ferd med å ta større markedsandeler, uten at det får betydelig oppmerksomhet. Lightning er nå integrert i Cash App, den amerikanske versjonen av Vipps, og Strike har inngått avtaler med de største formidlerne av betalingsterminaler, slik at disse kan tilby bitcoin som betalingsløsning over disk og på nett.

Gebyret i betalingsløsninger er lavt sammenlignet med hva det er i internasjonale pengeoverføringer. Filippinere som jobber utenlands, sender hvert år omtrent 300 milliarder kroner hjem, med et gjennomsnittlig gebyr på 4,5 prosent (Globalt gjennomsnitt er 6,3 prosent). Nesten halvparten av dette volumet kommer fra USA. Strike har nettopp levert en løsning som lar brukere i USA sende fiat hjem til Filippinene ved hjelp av bitcoin-nettverket, men brukerne på begge ender forholder seg kun til fiat, og gebyrene er minimale. Dersom det amerikanske volumet flyttes til Strike, er det omtrent 5 milliarder kroner som ikke lenger forsvinner i gebyr til mellommenn. Tjenesten er også tilgjengelig i Ghana, Nigeria, Vietnam og Kenya. Dette er spesielt nyttig i Nigeria, hvor man får den reelle vekslingskursen på ca. 700NGN/USD om man bruker Strike, og den fiktive offisielle kursen på ca. 450NGN/USD om man bruker tradisjonelle leverandører som Western Union. Strike har ingen planer om å stoppe utvidelsen, og det ventes at nye land lanseres fortløpende.

Når du bruker bitcoin til å kjøpe varer, tjenester eller annen valuta, anses det i Norge som realisering og eventuell gevinst fra kjøpstidspunkt – og det må beskattes. Åpenbart hemmer dette bruken av bitcoin som betalingsmiddel, og man kan diskutere hvorvidt dette er riktig når andre valutaer ikke er underlagt samme skattlegging. I USA fremlegges lovforslag om å ha en beløpsgrense på 200 dollar for transaksjoner som ikke skal beskattes. På kort sikt er nok beløpsgrenser mer sannsynlig i de store vestlige økonomiene enn et fritak slik vi ser på Madeira, i Panama og i El Salvador, som har fjernet gevinstbeskatning fullstendig.

I en vurdering av bitcoin som betalingsmiddel, og som verdioppbevaring, kommer man ikke unna at volatilitet er en utfordring som gjør at mange velger det bort. Det er et logisk argument at global adopsjon sannsynligvis vil la vente på seg så lenge volatiliteten vedvarer. Sammenligningen er satt på spissen, men grafen under viser at det ikke er første gang verden har sett voldsom volatilitet når penger med fysiske begrensninger møter penger uten.

Selv om jeg har kjøpt kaffe, VPN og gadgets med bitcoin, kan jeg ikke påstå at det er et universelt akseptert betalingsmiddel i dag. El Salvador adopterte bitcoin som gyldig betalingsmiddel i 2021, men professor i statsvitenskap Benedicte Bull forteller i podkasten Bitcoinsnakk at utbredelsen også der er begrenset. Samtidig viser tall fra en av de største bitcoin-lommebøkene for lightning, Wallet of Satoshi, at veksten i betalinger over lightning-nettverket er eksponensiell.

Vijay Boyapati skriver i «The bullish case for bitcoin» (2021) at det er først når en pengeform er et etablert middel for verdioppbevaring, at det vil gradvis øke utbredelsen som betalingsmiddel. Skal man vurdere om bitcoin har «lyktes» eller «feilet» som betalingsmiddel, vil kanskje øyeblikksbildet støtte sistnevnte. Samtidig skal man være forsiktig med å konkludere når veksten i betalingsnettverket er eksponensiell, med forbehold om at tallene fra Wallet of Satoshi er troverdige.

Tilhengernes påstand 2: Bitcoin er nyttig for verdioppbevaring

Mange tenker på penger kun som betalingsmiddel, men som nevnt har penger to funksjoner til: et mål for verdier og verdioppbevaring.

Så la oss forlate Norge, og ta det globale helikopter-perspektivet for å vurdere bitcoin’s og fiats nytte som verdioppbevaring. Ifølge Human Rights Foundation lever ca. 30 prosent av verdens innbyggere i et land med en statlig valuta som går gjennom inflasjon som er tosifret, tresifret eller firesifret. Ifølge verdensbanken (2017) er 1/3 voksne globalt uten bankforbindelse, og har dermed få muligheter til å investere i fond, aksjer, eiendom og andre instrumenter som kan beskytte dem fra inflasjon.

Fiat spenner seg fra forholdsvis sterke valutaer som dollar og euro til ubrukelige valutaer som den venezuelanske bolivar. Det de alle har til felles, er at deres kjøpekraft garantert faller i verdi over tid. I Norge har vi i stor grad mulighet til å beskytte kjøpekraften vår mot inflasjon på grunn av høy tilgang på bedre midler for verdioppbevaring, men den norske kronen kjører også i kjøpekraftmessig utforbakke.

Forsøk å se verden fra et argentinsk, libanesisk, pakistansk eller egyptisk perspektiv (listen er lang). Hvordan skal du spare til en trygg fremtid for deg og din familie når du ikke har tilgang til banktjenester og finansmarkeder, og ditt eneste middelet for verdioppbevaring er fiat? Innbyggerne i disse landene leter naturligvis etter bedre måter å lagre verdi. Det fører ofte til «dollarization», altså økt etterspørsel etter dollar, på grunn av den amerikanske valutaens nettverkseffekt og relativt sterke evne til å holde seg i verdi. Kanskje vil folk i land med svake valutaer velge «dollarization» også i fremtiden, men økende adopsjon av bitcoin, spesielt i land med svak valuta og autoritært styresett, viser at «bitcoinization» har dukket opp som en outsider.

Adopsjonen har flere forklaringer. For noen handler det om et ønske om rask fortjeneste, men det ser ut til at en økende andel av befolkningen i disse landene nå vurderer bitcoin som et bedre alternativ enn deres nasjonale valuta. Nevnte Vijay Boyapati forklarer dette i detalj, og oppsummerer det i grafikken under.

I mange land er ikke penger et fritt marked, og med forskjellige midler forsøker myndigheter verden over å hindre folks flukt over til utenlandsk valuta og gull. Tiltakene strekker seg fra byråkratiske og subtile midler i de mer demokratiske nasjonene til forbud og dødsstraff i de verste regimene. Å hindre flukt til bitcoin kan derimot vise seg å være vanskeligere, ettersom borgere kan skaffe seg bitcoin på andre måter enn gjennom regulerte børser og finansinstitusjoner.

Man trenger ikke reise lenger enn til Storbritannia for å finne tegn på at finansinstitusjonene har begynt å hindre befolkningen i å erstatte pund med bitcoin. Dette forklares med en kombinasjon av hvitvaskingsregler og omtanke rundt finansiell risiko, en omtanke som ikke strekker seg lenger enn at overføringer til gambling-selskaper kun kan blokkeres av kunden selv.

Rystelsene i de internasjonale finansmarkedene etter kollapsen til Silicon Valley Bank viser, nok en gang, at de som er heldige og har tilgang på bankforbindelser og investeringsmuligheter, også er sårbare i sin kamp for å vedlikeholde kjøpekraften. Den første bitcoin-blokken som ble minet i Januar 2009, inneholder en referanse til datidens bankkrisen, og historien står i fare for å gjenta seg i 2023. Man kan mene mye om bitcoins utbredelse, volatilitet og verdi, men holder du dine egne nøkler (oppbevarer bitcoin selv, utenfor børser red.anm.) så er du immun mot bankkriser, og vil alltid kunne kontrollere dine egne midler uten å være avhengig av andre. Det er mer enn hva man kan si om kundene til Laiki Bank og BLOM Bank.

Bitcoins nytteverdi som betalings- og verdioppbevaringsmiddel avgjøres på bakkeplan, ikke i aviskommentarer eller -artikler. Øker adopsjonen, er det fordi folk finner det nyttig. Faller adopsjonen, har folk valgt andre løsninger for å overføre og oppbevare verdi. Adopsjonen av iPhone gikk lynraskt, og endret verden i rekordfart. Bitcoin har ikke evnet samme adopsjonsrate i sin 14-årige levetid.

Tankefeilen i denne sammenligningen er at iPhone dro nytte av den eksisterende nettverkseffekten til mobiltelefoner, og risikoen ved å forlate Nokia til fordel for iPhone var begrenset. I overgangen til iPhone var det mulig å beholde ditt eksisterende telefonnummer og du kunne fremdeles kontakte venner og bekjente som ikke hadde byttet telefon. Penger er fundamentalt annerledes på flere områder. Nettverkseffekten til en ny pengeform starter nødvendigvis på null — bitcoin har ikke vært verdens 26. største valuta siden starten i 2009.

I tillegg er kontroll over pengene et spørsmål om makt på et helt annet nivå enn markedet for kommersielle produkter, og frontene er hardere enn i markedet for mobiltelefoner. Adopsjonen av en ny pengeform krever tid og modning, og 14 år er kort tid når man snakker om evolusjonen av penger.

Les også: Dette kan være grunnen til Oslo Freedom Forums overveldende fokus på bitcoin

Til slutt et lite tankeeksperiment: Med sitatet til Kissinger i bakhodet — hvordan tror du det ville sett ut dersom en ny ikke-statlig pengeform, som ingen kontrollerer og alle kan bruke, plutselig dukket opp og tok opp kampen mot statlige valutaer?

Jeg har tatt for meg fire vinkler for å vurdere bitcoin, men det finnes naturligvis mange flere som også fortjener oppmerksomhet, om en kost/nytte-vurdering skal gjøres fullt og helt; etikk og penger, frihet og menneskerettigheter, deflatorisk vs. inflatorisk valuta, listen er lang.

Vi bør alle erkjenne at vi eksisterer på et spekter av behovet for å ha rett i våre vurderinger. Noen nekter konsekvent å innse at de har tatt feil, og griper etter bristende logikk og hersketeknikker for å forsvare sine standpunkter. Andre er mer åpne for å vurdere motargumenter — og de er modige nok til å endre mening når det er på sin plass. Uansett hvilken vinkel du vurderer bitcoin fra, er du, som meg, sannsynligvis ikke helt objektiv.

«I’m not entitled to have an opinion on this subject, unless I can state the arguments against my position better than the people who are supporting it.» Charlie Munger, legendarisk investor og styremedlem i Berkshire Hathaway — om noe annet enn bitcoin, i 2007.

Les også: Er banksystemet i ferd med å kollapse?