Barna er i ferd med å bli Norges første adel

Det konstateres nok en gang i media at mobbingen øker i alle skolens alderssegmenter, og det etterlyses effektive tiltak mot krenkende atferd.

Som nylig avgått lærer etter nesten 40 år i yrket kommer det ikke som en overraskelse at mobbegrafen fortsetter til værs. En kollega uttalte for mange år siden: «Det du velger å snakke om og gi fokus, gir du kraft.»

Dette selvsagte ordtaket gjelder på de fleste områder, også for psykisk uhelse og mobbing. Selv om Elevundersøkelsen også viser at 8 av 10 elever liker seg på skolen, krymper stadig sjansene for å finne klasserom uten mobbekultur. I starten av min lærerkarriere inntok Dan Olweus’ antimobbeprogram skolens arena, og i kjølvannet etablerte det seg raskt konkurrerende anti-mobberegimer, som ble tilbudt skolene.

Skolene ble pinlig berørte, for mobbingen ble betraktet som et tegn på at noe ved skolen var sykt. Dessuten ga mobbingen dårlig omdømme. Den enkelte skole ble av skoleeiere og politikere pålagt å velge seg ett av markedets anti-mobbeprogrammer, som i sin tur ble big business.

Annonse

Samfunnets syn på barnet har i løpet av etterkigstiden vært i sterk endring. Sammenholdt med alle barne -og rettighetskonvensjonene som har oppstått, har samtiden rettet et sterkere søkelys på hvordan foreldre skal behandle sine barn.

Sjansene blir større for at vi etablerer noe vi aldri har hatt i Norge: Barna er i ferd med å bli et adelig klasseproblem.

Prinser og prinsesser

Skole- og barnehageansatte uttrykker at det er blitt vanligere at barn nå blir behandlet som «prinser og prinsesser» av sine foreldre. Barn blir lyttet til og får bestemme, i alt fra påkledning til hvem de vil bo hos.

Vi voksne ønsker å være på lag med barna, også i deres rett til å være seg selv. Selv om figurene de ser på og hermer etter, er fra Disneys verden. Klasserommene og det kollektive fellesskapet sliter med at alle individene skal få oppfylt sine rettigheter til å være seg selv. Skolebyråkratiet prøver å avhjelpe og demme opp for mobbingen som skjer, når forestillingene om å være Elsa og Anna ikke lar seg realisere i et vanlig klasserom.

Byråkratene gir den voksne læreren skylden når Elsa mobber Anna. Læreren vet jo hvor viktig fristillingen av foreldrene er, de innehar jo rollen som skolens nærmeste samarbeidspartnere. Læreren mister i realiteten mye av sin autoritet, og blir tildelt rollen som huggestabbe når det mobbes i klassen.

Læreren blir ofre for elevenes og foresattes sannhetsversjoner, og får stadig dårligere kår for å skape et klassemiljø der de «adelige» barna skal sosialiseres inn i fellesskapsformer. Den enkelte lærer står mer alene enn før, da hen er redd for å bli klaget på, for å ha rektors ryggdekning kan synes som en sjeldnere praksis. Rektorene er blitt skumle, for de styres ovenfra – av skoleeier.

Imitasjon

I tillegg har vårt syn på akseptabel oppførsel endret seg vesentlig de siste årene. Det mobbes på tv, podkaster og i offentlige fora, under dekke av satire, ironi, og sågar ytringsfrihet. Jeg sendte selv inn en klage til NRK radio for ett år siden, der et radioprogram på selveste P2 kalte forfatteren J. K. Rowling for et rasshøl!

Jeg fikk svar fra redaksjonssjefen i P2 om at hun var enig – de skulle skjerpe seg. Bør man ikke ta høyde for at menneskets instinktive læringskanal, å herme etter rollemodellenes eksempel, er måten alle lærer på når man etterlyser hva som bør gjøres for å redusere krenkende atferd og mobbing i skolen?

Mobbeproblemet synes selvfølgelig i skolen, da skolen er vår største kollektive felleskapsarena. Men mobbingen er først og fremst et spørsmål om hvordan mennesker dannes som art. Foreldre må ikke glemme å lære ungene sine hvordan de skal oppføre seg mot andre, ellers overlever de ikke på sikt. Folkeskikk kalte man det før.

Er det ikke litt for sent å lære ungene folkeskikk, når adelen av prinser og prinsesser allerede sitter i sentrale posisjoner i samfunnet? Har vi forsømt oss, slik at kommende generasjoner nå oppfattes som forflatet og avstumpet i mangel av vanlig vennlighet og høflighet?

Det er bare å ta seg en tur til utlandet og lytte til alle som sier: «Takk, og god morgen», fordi det har gått automatikk i frasene. Men det er noen som har lært menneskene å si det.

Verdien av irettesetting

Både mennesker og dyr tar etter de med makt, rang og posisjon. Når det vises i politiske debatter og tilliggende kommentarfelt at du kan lire av deg skremmende og frekke kommentarer, får vi det vi sår: mer mobbing. Ikke bare i skolen, men det brer seg utover mange samfunnsarenaer.

Skolens ansatte er begynt å bli vant til å bli trakassert av elever som skjeller dem ut. Det ansettes lærere og assistenter som får betalt lønn for å pleie elever med utfordrende atferd. Ikke sjelden får ansatte beskjed om å ignorere og se gjennom fingrene med elever som mobber og krenker andre, slik at disse elevene ikke klikker.

Det er naturstridig å ikke reagere på svært krenkende atferd. Når mobbeundersøkelser viser at det også er et økende antall elever som føler seg mobbet av lærerne, tror jeg noe av grunnen er at elever er blitt overfølsomme overfor irettesettelser. Foresatte har de siste ti årene fått rask klageadgang til Fylkesmannen, og elevenes versjon blir av alle parter tatt på alvor, sågar betraktet som den sannhet man skal følge.

Det danner seg en barneadel – elevene er i ferd med å bli opphøyet uten at de har bedt om det.

Les også: Kanselleringskultur er et større problem i skolen enn mange tror

Den som leter, finner

Det er interessant å studere dyrs empati, indre familiestruktur og gjensidige avhengighet av hverandre. Mors og fars instinktive grensesetting oppfattes av avkommet som nødvendig kjærlighet. Den indre orden og struktur i flokken må sikres gjennom god overføring for at flokken skal overleve.

Menneskene spenner ben på sin egen stamina og evne til robusthet når det utøves overdrevent fokus på selvmord, psykisk uhelse og individets rettigheter. Gir vi ikke da kraft til en mangeltilstand?

Hva med å ikke fokusere på problemet, men heller gjeninnføre at ansvar for oppdragelse og oppførsel legges på de riktige oppdragelsesinstansene, som bør være foreldrene, og deretter barnehage og skole? Likeså bør også media og politikere gå foran med et godt eksempel, så vi hermer etter de som ikke banner og hånflirer.

Når du som elev får spørsmål i den årlige Elevundersøkelsen om i hvilken grad du er motivert for skolearbeidet, kan det synes naturlig at elevens fokus går direkte til de gangene hen ikke har vært så motivert. Er det så smart å spørre om dette? Kunne kanskje de gangene eleven har sittet og kjedet seg forbigås i stillhet? For ellers vil jo elevenes tanker kretse rundt sin mangel på motivasjon.

Vi bør prøve å ikke være så opptatt av mobbing. Vi bør la læreren «arrestere» den mobbingen som foregår, uten å lage et stort nummer ut av det. Under mottoet «den som leter, finner» vil alt vi leter etter, før eller senere finnes. Men om vi rett og slett ikke leter lenger etter mobbing, men etter kunnskapen, samarbeidet og kompetansen, vil kanskje mobbingen automatisk avta.

Det er for lett å skylde på at pandemien har forårsaket psykisk uhelse, og at elever i hjemmeskolen ikke fikk øvd på å være hyggelige mot hverandre. Elever er som alle andre dyr- de har også instinkter, foreldre og besteforeldre som er med på å forme dem som individer som kan fungere i grupper. Vi sykeliggjør menneskets ressurser når vi fraskriver dem ansvar.

Vennlig grensesetting er veien til respekt for enkeltindividet og fellesskapets samspill. Barnet har ikke godt av å bli behandlet som et adelig vesen, for barnet er en av oss.

Les også: Trues med voldtekt og hore-stempel etter å ha lansert gaming-kanal for jenter