Det er først nå vi merker resultatene av koronahåndteringen

«Trygghetssirkelen» er et kjent og mye anvendt verktøy innenfor kommune- og spesialisthelsetjeneste, barnehage og skole.

Sirkelens forklaring av hvordan vi kan forstå og møte behov, kan også brukes til å oppsummere erfaringer fra pandemien som vi alle har måttet ta del i. Trygghetssirkel handler om å møte barn der de er og la dem ha det sånn de har det, uten at de er alene.

På samme måte som barn med støtte fra voksne lærer å håndtere motgang, trenger innbyggerne autoriteter som står sammen med oss i kriser, det være seg helsemyndigheter, arbeidsgivere, Nav, skole- og barnehageledelser eller trossamfunn. Mennesker, barn som voksne, slutter aldri å trenge disse hendene. Og de som selv fungerer som hender, behøver også noen å støtte seg til.

Med utgangspunkt i dette perspektivet tenker vi at det er sunt, nødvendig og normalt med en veksling mellom gledelig utforskning og det å få hjelp med vanskelige følelser, altså at man får gå hele runden, oppe og nede, som i en stadig sirkelbevegelse – slik nettopp trygghetssirkelen illustrerer.

Annonse

Dette var det imidlertid lite å se av. Det var fare for straff og bøter, bare å tilpasse seg lydig for ikke å føle seg feil, med fornemmelse av musikken fra «Haisommer» ljomende i bakgrunnen. Fristende er det å legge til metaforen om sirkus, ettersom koronatidens overskrifter ofte har dreid seg om ord som høyt, lavt og opp og ned, med nyheter om smittetall og eksotiske virusvarianter, like spennende og skremmende som den digre elefanten i rommet.

Sirkelens øvre del

Med tilbakeblikk ser vi en haug av folk som skulle presse seg i trygghetssirkelens øvre del. Hele tiden skulle vi være flinke deltakere på dugnad, tilpasse oss regler uten å mukke og holde ut litt til.

Mindre rom var det for trass, å stille kritiske spørsmål eller undre seg høyt. Vi erfarer nettopp at det er mange følelser og utfordrende situasjoner som i koronaperioden ble møtt med mantraet «tenk positivt».

Klaging er forbundet med utakknemlighet. Hvis vi rommer alle de vonde følelsene, vil vi imidlertid være rausere med oss selv og får mer overskudd til å frigi ressurser som kan være nyttige, i familien, i samfunnet og verden ellers. Vi står mer støtt. Og motsetningen: Ved å legge lokk på vonde følelser vil vi finne løsninger og rigge livet vårt etter noe som hviler på frykt, nemlig skam.

Vi ser allerede konsekvensen av at alle skulle smile og brette opp ermene, strekke seg langt på alle arenaer og være positive: mange opplever store mentale belastninger i etterkant.

Lite kritiske til maskefjes

Refleksjon rundt hvordan nedstenging måtte være for barn og unge, ble oftest avfeid med at ungdommen så ut til å klare seg utmerket, og hadde mye de kunne lære. På legevakten kjente de seg visst ikke igjen i stormen av henvendelser som psykiatriske poliklinikker erfarte.

Avisinnleggene signert av fagfolk hadde ofte innhold som dreide seg om slikt som hvordan tilpasse oss munnbindbruken sammen med barn og hvor raskt de vendte seg til det, fremfor å gå til bunns i om det var språklig eller emosjonelt uheldig for småbarn å bli møtt av maskefjes i det hele tatt. Videre gikk overskriftene i hvordan dager kunne fylles med ulike utforskende (igjen, oppe på sirkelen) aktiviteter, og triks for å bevare husfreden – selv om hjemmekontorfolk flest ikke hadde ork til slikt.

Hjemmekontortilværelsen ble gjerne dokumentert med morsom vri på hvor komisk det kunne være når søte barn snek seg frem til kameraene mens arbeidende foreldre forsøkte å sjonglere nytraktet kaffe og Teams-møte. Ingen innlegg handlet om hjemmekontoret fra brukersiden, hvor vanskelig det måtte kjennes å henvende seg til et hjemmedrevet PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste, red.anm.) eller familievern, som fra brukerens oppfatning syntes å være mer opptatt av å lufte hunden eller få satt på den neste klesvasken.

Brukerne skulle være positive og glade for at de i det hele tatt fikk lov til å ringe uansett hvor godt de opplevde at personvernet ble ivaretatt eller hvor inngående hjelperen kunne være når dokumenter manglet, datasystemer ikke fungerte og barn, Kelloggs-skåler og gressklippere var i full fres i bakgrunnen. For slik kunne tidvis rammene bortover fremstå mens diverse kommunale etater nå ble driftet hjemmefra.

Presses opp

Men så er det slik at med det vi kaller begrensede hender nede på sirkelen, der hvor følelser som fortvilelse, tristhet og sinne ideelt sett finner sin havn for å rommes skikkelig før ny utforskning, så presses folk opp igjen på sirkelen – der aktiviteten tenderer å bli mer repeterende, unnvikende og med lite genuint engasjement.

Akkurat slik vi gikk bak munnbindene, gjorde det samme om og om igjen i mangel av kulturtilbud, frihet og sosial omgang, og med stadig mindre motivasjon for å treffe venner eller gjette på hvem av naboene det var som skjulte seg bak masken i butikken. For lite autentisk glede var det, og lite var det å snakke om. Vi bet tennene sammen, adlød og deltok på dugnad.

Forvirrende signaler

Autoritetene gav villedende signaler. Det var viktig at vi fulgte reglene, men vi skulle ikke være så opptatt av reglene, og hva var nå egentlig reglene igjen? Det spurte eksempelvis direktøren i Helsedirektoratet under et intervju.

Så var det karantenene og karantenehotellene, som myndighetene strengt gav ordre om, men der de raskt vekslet over til å forholde seg svake og fjerne da enkelte gikk i opposisjon, tok over kontrollen og dro, ettersom det ikke var tydelig nok hold i reglene.

Det kjentes som reglene vi fulgte ikke var vårt behov. Hendene som skulle holde tak i alt sammen, skremte mer enn de trygget. Og mange eksempler trådte frem der vi fikk beskjed om en ting, mens de som gav beskjeden, gjorde noe annet. Barna fikk ikke feire bursdag, men statsministerfamilien kunne.

Sakte, men sikkert mistet også barna frykten for rødt monster med store tagger som de egentlig ikke hadde noe eierskap til. Vi ble forvirret av stadige kontrabeskjeder samt større og større fryktbaserte overskrifter i avisene. Smittekartet endret seg i samme takt som sirkuset på rundreise, mens alle lurte spent på hvor det neste gang skulle slå leir.

Vi skulle gå på line der fallhøyden var stor, vokte oss for å skades eller skade andre. I henhold til trygghetssirkelen, ønsket vi å tilpasse oss etter hva lederne forventet for å sikre tilhørigheten vår. Derfor gikk vi i flokk og fortsatte «dugnaden» – uansett hvor mye stress vi alle bar på.

Så lenge vi deltok å dugnad, skulle vi spille med, late som alt ville bli bra (signert med regnbuer) og overse hvilke negative konsekvenser mange av tiltakene fikk for våre medmennesker – det være seg rusavhengige, arbeidsfolk med tapt inntekt, forsømte barn eller syke folk i helsekø.