Rosa faenskap burde sjekke sine privilegier

Forrige uke valgte black metal-hardcore-bandet Rosa faenskap å avvise nominasjonen til Subjektprisen i kategorien Årets musikkutgivelse, fordi de «ikke vil legitimere Subjekt som kulturavis».

Begrunnelsen for boikott ble publisert på sosiale medier, og er en generisk woke-klage om at Subjekt gir plattformer til transfober, «pride-skeptikere», hat og så videre. Som vanlig koker det ned til at kritikk er farlig og sensur er nødvendig for å skåne de skjøreste.

Protesten kom uten konkrete eksempler på hva som er så galt, annet enn påstander om fordunklet ondskap. De skriver at «det er vanskelig å peke på helt spesifikke grunner til å boikotte Subjekt, fordi de ofte gjemmer seg i gråsonen ved å antyde ting, dekker ting skeivt og unyansert, og sier ting mellom linjene.» Dette er en type anklage – det å ymte noe ulovlig – som også rammer mange black metal-band, og egentlig alle som ikke retter seg 100 prosent etter regnbuebarnas revolusjon.

Rosa faenskap fulgte opp disse smått paranoide påstandene med det slitneste argumentet av dem alle, nemlig at Subjekt er «livredde en eller annen udefinert idé om en ‘woke-bevegelse’». Her avslører de dårlig research, for bare jeg alene har publisert en serie lange spalter med definisjoner og utgreiinger om «woke-bevegelsen», og en drøss andre har bidratt tilsvarende. Hvis Rosa faenskap trenger en fersk eksemplifisering på bevegelsen, kan de lese sin egen kunngjøring om boikott.

Annonse

Åpenbart har de rosa rockerne ikke satt seg inn i hva de gjør opprør mot, og er rasende på en karikatur fra eget hode.

Kunst og politikk

Jeg hadde aldri hørt om Rosa faenskap før opprøret deres førte til promo i Dagsavisen. Etter dette sjekket jeg dem ut på Spotify, og med en viss skuffelse må det innrømmes at albumet «Jeg blir til deg» er ganske bra.

Det er nå ikke noe nytt at kunstnere kan produsere kvalitet og likevel være politiske analfabeter, og Subjekt har flittig forsvart å opprettholde skillet mellom kunst og politikk, og etikk og estetikk. Musikere, eller i hvert fall musikk, skal ikke bedømmes etter hvilke tanker artisten har om samfunnets organisering, med mindre de tankene er overtydelige i selve arbeidet.

Dette prinsippet har vært avgjørende for tilblivelsen og mottakelsen av black metal, og forfatter Håvard Rem har til og med kalt über-ukorrekte Varg Vikernes for «vår tids Hamsun». Men hvis Rosa faenskaps tankegang hadde rådet Norge i 1990, så hadde hele miljøet blitt kansellert før et eneste brøl kunne nå offentligheten.

At ekstreme musikksjangre tiltrekker seg ekstreme mennesker, er heller ikke noe nytt, og blant annet punk og hardcore har lenge slitt med at musikkstilen har blitt kolonisert av politiske avvikere. For eksempel var skinheads opprinnelig både høyre- og venstreekstreme, kledde seg helt likt, og spilte hel lik musikk, noe som kompliserte prosessen med å identifisere de gode.

Samme fenomen har utspilt seg i hardcore punk, hvor beinharde, puritanske straight edgere har delt mosh pit med skitne, forfyllede punkere. Musikken var nesten identisk, men verdiene tilsynelatende motsatte. Det som bandt dem sammen var opprør mot det etablerte, og en aggressiv, rasende energi. Noe de har til felles med black metal. Følelsen og estetikken, av raseri og opprør, binder sammen på tvers av politiske skiller.

Black metal har imidlertid ikke måttet slite med så mye etiske og estetiske distinksjoner, for i den sjangeren skulle egentlig alle være onde, destruktive og ukorrekte. Men tidene forandrer seg, og de siste årene har det vært stadig mer fokus på hvorvidt ondskapen og destruktiviteten er stueren.

Les også: EU angriper ytringsfriheten. Og norske medier sover i timen

En protest mot debatt

Å boikotte Subjekt, eller black metal, er for så vidt en ærlig sak, og alle står fritt til å la være å delta på en prisutdeling. Men ingen står fritt til å slippe motsvar, selv om det er premisset til denne typen aktivisme.

Rosa faenskaps begrunnelse for boikott er ikke uttrykt i musikken deres, men i teksten de publiserte på sosiale medier. Og teksten viser at de er mye flinkere til å skrike og lage riff, enn de er på teori, politikk og journalistikk. Men de tok seg i alle fall bryet med å forfatte en begrunnelse, og i så måte engasjere til debatt. Problemet er at de ikke ønsker debatt, tvert imot er protesten deres fundert i at debatt er skadelig.

Blant annet lemper de Subjekt-redaktør Danby Choi sammen med «koko-høyre», og skriver at «Subjekts fundamentalistiske tilnærming til ytringsfrihet bidrar ironisk nok til å skape en kultur der utsatte grupper ikke får lov til å si fra om ting som ikke er greit». I en normal debatt kunne man undersøkt om denne påstanden er sann, noe den åpenbart ikke er, og utfordret formuleringer som «fundamentalistisk tilnærming til ytringsfrihet» og begreper som «greit» og «utsatt gruppe».

Medlemmer av utsatte grupper og deres tallrike representanter – som merkelig nok alltid er venstreradikale – har mast om hvor ugreit alt er i flere år nå, og jo mer de blir lyttet til, jo verre ser det ut til å bli. Eksistensen av motforestillinger fremstilles nærmest som årsaken til alle deres lidelser, og kreves fjernet. Hvis Rosa faenskap lurer på hvorfor woke-bevegelsen oppfattes som «totalitær», så ligger mye der.

Kommunistiske kunstnere mot ytringsfrihet

Men i likhet med ideologien Rosa faenskap kopierer argumentene til, så virker de å forvente at argumentene skal leses på samme måte som musikk, altså som et estetisk produkt og et uttrykk for en følelse, som hverken skal imøtegås eller vurderes etter sannhetsverdi. «I am expressing my truth», liksom.

Samtidig er det et paradoksalt underliggende krav om at den subjektive sannheten skal behandles som etisk objektivitet og gjelde for alle – et vesentlig trekk ved den nye radikalismen.

Det skal aldri slutte å forundre at venstreradikale – etterkommerne til stalinister og maoister – påberoper seg moralsk overlegenhet overfor såkalte høyreekstreme – som de altså identifiserer med forsvar av ytringsfrihet og innvendinger mot at kvinner kan ha penis.

Like forunderlig er det at kunstnere kritiserer ytringsfrihet, og ikke forstår hvordan nettopp den beskytter deres egen mulighet til å uttrykke seg fritt. Men i aktivistbobla er ytringsfrihet et privilegium for dem med riktige meninger, og dermed ikke ytringsfrihet overhodet, men heller en form for propaganda.

I min estimasjon er Rosa faenskap offer for en destruktiv politisk bevegelse som i flere tiår har vært mesterlige på å kapre ungdommelig energi og talent og kanalisere det inn et totalitært prosjekt. Men det ville ikke falle meg inn å ringe plateselskap eller spillesteder og kreve at bandet blir fjernet fordi de er venstreekstreme. Det er et vesentlig skille her. Og muligens derfor har liberalt anlagte tapt så mye terreng til woke, fordi de liberale ikke har denne sensoriske, autoritære impulsen.

Men hvis noen igangsatte en kanselleringsaksjon mot Rosa faenskap, så ville det ikke komme noen vei, fordi bandet er helt og holdent på lag med makta.

Skeiv transmetal

Det mest interessante med Rosa faenskap er hverken boikotten eller albumet, men deres selvforståelse som et skeivt og radikalt hardcore black metal-band som skriker for kjærlighet og likhet.

I bandets bio på Spotify er medlemmenes seksuelle identitet det primære som poengteres: «We’re here, we’re three thirds queer, and we’re pissed». I en pressemelding beskriver de seg som «en kjærlighetserklæring så vel som en krigserklæring mot svartmetallen. I en sjanger marinert i usunne mengder testosteron og misantropi står Rosa faenskap som en motvekt, og feirer skeivhet, likhet, og alt som glitrer. Bandet retter svartmetallens frustrasjon og faenskap mot homofober, kapitalismen, patriarkatet og fascister».

Å erklære krig mot dem som skapte uttrykket du selv formidler, er ikke rent lite selvmotsigende, for ikke å si utakknemlig. Og å lage black metal i opprør mot testosteron og misantropi er omtrent som å lage hiphop i protest mot svart gatekultur. Men det paradoksale prosjektet er liksom black metal mot black metal, raseri mot de rasende, og mørke som et uttrykk for lyset.

For i denne sammenheng kan bandet velge å skille mellom etikken og estetikken, kunst og kunstner, hat og faenskap, og benytte uttrykket til egne formål – altså appopropriere det. Stilen til fordomsfulle mørkemenn blir konvertert til sin motsetning. En slags transmetal.

Etablissementets kjernesunne verdier

Anklagen om de usunne mengdene testosteron er for øvrig malplassert, fordi det er et fysiologisk faktum at deres eget album «Jeg blir til deg» aldri hadde blitt til uten store doser testosteron. Aggresjonen i musikken kunne også lett feiltolkes som misantropi, eller ondskap, uten bandets klargjøring om at budskapet er kjernesunne verdier som skeivhet, likhet og glitter.

Denne verdierklæringen er helt på nett med samtidens mektigste. Pride-flagget vaier på offentlige bygg, og både regjeringen, Akersgata og multinasjonale konserner jobber aktivt mot patriarkatet og for det skeive. Dette er etablissementets ideologi.

Bandets budskap er også populært i kulturkretser, og blant annet fanget det interessen til Øyafestivalen i fjor, som tok kontakt med bandet før de hadde hørt musikken, kun basert i prosjektbeskrivelsen. Etter å ha sendt over én singel ble det booking, og Rosa faenskaps tredje gig var på Øya.

Bandet er jo bra det, så de fortjente sikkert den konserten. Men mange fortjener en plass i lyset, det bare gjelder å bli oppdaget.

Kunngjøringen av boikott har i skrivende stund over 2.000 likes på Instagram, som er ti-gangen mer enn deres nest mest likte post. Det er også 700 mer enn følgertallet deres, så tydeligvis er det mange som støtter bare fordi de misliker Subjekt, og altså foretrekker etikken fremfor estetikken til Rosa faenskap. Eller som Rødt-politiker Sofia Rana svarte på Facebook: «Fantastisk respons. Jeg hører ikke på metal, men skal begynne nå.»

Populariteten til den aktivistiske motstanden mot Subjekt ble bekreftet noen dager senere, da kulturavisenes svar på en neovagina, Natt og dag, delte ut prisen for «Årets verste stemme» til Danby Choi. Og prisen ble delt ut med lattermild skadefryd av nettopp Rosa faenskap. De var dessverre ikke nominert til noen pris av Natt og dag, for det skeive black metal-bandet var ikke hentet til prisutdeling for musikken, men heller for budskap og identitet.

Mørk musikk med grufulle meninger

Black metal har jo et veldig grumsete rykte, og kan sies å personifisere følelsen som etablissementet og kulturradikale frykter mest av alt, nemlig hat. Derfor kan det virke merkelig at de snille, skeive rockerne havnet i en sjanger som angivelig ikke vil ha dem, men det forekom ved en estetisk opplevelse.

I et intervju med New Noise fortalte gitarist Emil Vestre at hans første møte med black metal var bandet Taake på Øyafestivalen, hvor han «forelsket seg» i musikken. Men kjærligheten for Taake forsvant da han oppdaget at de liksminkede rockerne med kulebelter og kapper hadde oppfatninger i utakt med takt og tone, i dette tilfellet «rasistiske og islamofobe synspunkter».

Taake – som for øvrig også var nominert til Subjektprisen i år – måtte avlyse en USA-turné i 2018, etter at rapperen Talib Kweli på Twitter postet et gammelt bilde av at Taakes vokalist, Hoest, spilte konsert med et hakekors malt på brystet. Kweli igangsatte en kanselleringsaksjon som ble plukket opp av aktivister, og medførte at flere spillesteder avlyste Taake, og at fansen deres fikk voldstrusler.

I år måtte Taake igjen avlyse en turné, denne gang i Australia, fordi de ble anklagd for å ha «far-right sympathies», ifølge ytre venstre-avisen The Guardian. Deres artikkel avslørte at Taake har en låt med tittelen «To hell with Muhammed and Muhammedans», og at Hoest har en t-skjorte med «anti-islamic imagery». Skrekk og gru.

Les også: Teaterbransjen har long covid. Er kunstformen i ferd med å dø ut?

Den sekulære satanismen

For å bare klargjøre det internasjonale maktforholdet her: Hvis et band mistenkes for bare ha sympatier med det såkalte ytre høyre, så kan konserter kanselleres i begge ender av kloden. Men band, aviser, organisasjoner og politiske partier med eksplisitt tilhørighet til ytre venstre er like uproblematisk som et pride-flagg i barnehagen.

Taake har gjentatte ganger klargjort at de ikke er noe naziband, og at hakekorset kun var ment som en vits, en provokasjon og et symbolsk uttrykk for ondskap. Den for lengst avdøde nazismen er jo på alle måter den sekulære satanismen, og dens symbolikk er perfekt for å fyre opp det nye presteskapet.

Hoest bekrefter derimot at bandet er islamfiendtlige, ganske enkelt som en forlengelse av at de er religionsfiendtlige. I et intervju sa han at «black metal er i kjernen antireligiøs, så selvfølgelig er vi mot islam, den verste religionen noen gang.» Hoest har for øvrig tatovert et opp ned-kors på brystet, noe ingen har klagd på.

Motstand mot kristendom har jo bred støtte i hele det woke etablissementet, som forakter den like intenst som Varg Vikernes. Islam er derimot religionen til de undertrykte og derfor ulovlig å røre, selv om den strider med alle radikale idealer.

Ytterliggående representanter for den religionen sto bak skytingen mot London Pub i fjor, en hendelse Rosa faenskap angir som motiverende for deres raseri. Sånn sett skulle man tro de kunne synge med på «To hell with Muhammed», men det er ikke slik den aktivistiske logikken fungerer. Logikk er vel heller ansett som patriarkalsk og hypermaskulint.

Ingen er trygge i årvåkenhetens milevide horisont

Et talende eksempel på aktivismens selvfortærende logikk er at Talib Kweli ironisk nok ble utvist fra Twitter i 2020, angivelig for å ha virtuelt trakassert en svært svart kvinne som hadde anklaget ham for det forvirrende nyordet fargeisme (colorism). Kvinnen påsto at populære rappere foretrakk lyshudede svarte kvinner, hvorpå Kweli responderte litt for mandig, og pådro seg bannlysing.

Den typen intrikat rasebevissthet (rasisme) er utbredt blant de mest årvåkne i det amerikanske black community, hvor selv en moderne Malcolm X à la Kweli kan anklages for rasisme. For i årvåkenhetens milevide horisont er ingen trygge.

Med woke-briller har black hiphop og black metal egentlig mye til felles, for eksempel voldsforherligelse, rasisme, maskulinitet og kvinnehat. Men hiphop er, litt som islam, de undertryktes uttrykk, og slipper derfor unna progressivismens strenge etiske regelverk.

Metallen er derimot den undertrykkende hvite manns domene, og derfor blir denne musikalske minoriteten utsatt for massiv kritisk gransking. Og dette faktum kan like enkelt ramme de sinte hvite mennene i Rosa faenskap – de som protesterer mot ytringsfrihetsfundamentalisme.

I neste spalte skal jeg ta et dypdykk i den enorme mengden problematisering som finnes om nettopp hvite menns eksklusive tilhørighet til black metal.