Hvem eier egentlig arven fra fortiden?

Spørsmålet om hvem som egentlig eier eller burde eie kulturarvsgjenstander og hvor de bør oppbevares og utstilles, er i mange land blitt et viktig tema i offentlig debatt.

I Historisk museum i Oslo stilles disse spørsmålene i den nye utstillingen ARV – vår plass i historien. Ofte er svarene mer sammensatte og kompliserte enn man først kunne tro.

Kongshornets historie

Det velkjente Kongshornet ble laget av en norsk gullsmed på 1300-tallet. Drikkehornet er sjeldent stort. Det måler 86 cm i lengde og 17 cm i diameter, og er laget av horn fra den nå utdødde uroksen. Gjennom sin 700 år lange historie har det tilhørt en rekke kongelige og adelsfolk bosatt i Norge, Sverige, Danmark og Island.

I dag eies kongshornet av Nationalmuseet i København, men det pågår stadig debatter om det tilhører Norge eller Danmark. Asle Toje, nåværende medlem av den norske Nobelkomiteen, oppfordret i 2018 danske myndigheter til å gi tilbake Kongshornet til Norge som en gave. Toje argumenterte for at Kongshornet var «en bit av fortellingen om Norge», og sammenlignet dets nasjonale betydning med det Parthenon-tempelet i Athen betyr for grekerne.

Annonse

— Det er mye av hornets historie som er ukjent. Våpenskjoldene øverst på hornet kan potensielt fortelle om hvilke slekter som har hatt eierskap til det. Men hvilke slekter som er representert, råder det ulike meninger om, forklarer Karoline Kjesrud.

Kjesrud er førsteamanuensis i middelalderkunst ved Arkeologisk seksjon på Kulturhistorisk museum.

Våpenskjoldet med løve og øks blir ofte gjenkjent som det norske riksvåpenet, men man diskuterer også om de heller kan knyttes til kong Håkon V Magnusson (1270-1319) eller dronning Margrete Valdemarsdatter (1353-1412) og den unge prins Erik av Pommern (1382-1459). Sammen med professor Øivind Fuglerud er Kjesrud faglig ansvarlig for utstillingen ARV i Historisk museum.

– Etter å ha vært på Island i lang tid kom hornet til Det kongelige kunstkammer i København i 1720, sammen med andre gjenstander som var samlet inn og tatt vare på av islandske samlere. Kulturhistoriske gjenstander fra hele det dansk-norske riket, inkludert Island, ble samlet i København, som et ledd i å bygge opp rikets historiske identitet, forteller Kjesrud.

Prinsessehornet?

Hornets vandring mellom slekter og land gir mange et eierskap til det. Kjesrud stiller også spørsmål ved om hornet utelukkende bør kalles for et «Kongshorn». En av tolkningene til hornets historie er at det har vært en gave til dobbeltbryllupet da Ingebjørg og Ingeborg, som var Håkon den femtes datter og niese, giftet seg med de svenske hertugene Erik og Valdemar Magnusson.

– Slik sett kan hornet like gjerne kalles et prinsessehorn. Det kommer an på hvilken del av hornets historie man vil fokusere på, sier Kjesrud.

I seks måneder fremover kan norsk publikum se hornet i Oslo, før det skal tilbake til København. Historien om Kongshornet er en liten del av en større debatt om tilbakeføring av kulturarv. Mange museer i den vestlige verden har kulturhistoriske gjenstander som er blitt tatt med makt eller er kjøpt under forhold der partene ikke var likeverdige.

Benin-bronsene

Et av de mest kjente og omdiskuterte eksemplene på spørsmål knyttet til kulturarv og tilbakeføring er Benin-bronsene. Disse verdifulle bronsefigurene og relieffene ble produsert i kongedømmet Benin i det som nå er Nigeria, men tatt som krigsbytte av britene i 1897.

Nigeria har helt siden selvstendigheten i 1960 fremmet en rekke krav om tilbakeføring av gjenstandene fra kongedømmet Benin. I løpet av de siste ti årene har disse kravene møtt større forståelse enn tidligere, og enkelte gjenstander er blitt returnert til Nigeria.

Men veien mot repatriering er ikke uten komplikasjoner. Organisasjonen The Resititution Study Group (RSG) gikk rettens vei for å stoppe en planlagt retur av 29 bronser fra Smithsonian Museum of African Art til Nigeria. De nevner at bronsene ble laget av metall som ble mottatt i bytte for slaver, og at å returnere dem vil være å belønne nigerianske myndigheter på urettmessig grunnlag.

I vår postkoloniale tid er både politiske og moralske grenser flyttet, forståelser både av nasjonale minoriteter og verden utenfor Norge er forandret.

– Tiden er moden for at museer kan bruke sine samlinger til å presentere også de vanskelige sider ved definisjonen og forvaltningen av kulturarv, sier Øivind Fuglerud.

Fuglerud er professor i sosialantropologi ved Seksjon for etnografi, numismatikk, klassisk arkeologi og universitetshistorie ved Kulturhistorisk museum. Han påker at hva som bevares fra fortiden, hvordan det presenteres og hvem det forvaltes av, alltid vil ha en politisk dimensjon.

– Hva som «opphøyes» til kulturarv, er nært forbundet med innflytelse og makt. De siste årenes diskusjoner om eierskap til museumssamlinger viser at forvaltningen av kulturarv ikke lenger er del av en felles historie som kan tas for gitt. Det er et samfunnsområde hvor aktører gjør krav på biter av fortiden for egne formål. Museene har et ansvar for å vise frem kompleksiteten i dette bildet, forklarer Fuglerud.

Beninbronsene i Kulturhistorisk museums samling ble innkjøpt fra en engelsk og en tysk forhandler i henholdsvis 1912 og 1919, av det tidligere Etnografiske museum.

Snøhetta arver Middelaldersalen

Når man besøker utstillingen ARV – vår plass i historien, skjer det i en sal med sin egen arv. I over 100 år har sal 102 i Historisk museum vist gjenstander fra middelalderen. Mange kjenner rommet simpelthen som «Middelaldersalen».

Både rom, gjenstander, lys, grafikk og arkitektur påvirker museumsopplevelsen. Flere protesterte da den mangeårige utstillingen «Norge i Middelalderen», med arkitekt Sverre Fehns velkjente utstillingsarkitektur, ble demontert i 2021.

Nå har arkitektkontoret Snøhetta satt sitt preg på salen. Flere av Fehns grep er videreført: enkle støtter i jern til både små gjenstander og de store stavkirkeportalene.

Tre store portaler ble introdusert for å tematisk inndele utstillingen og huse montrene. Portalene gir både et nikk til salens tidligere utstillinger gjennom første del av 1900-tallet presentert av Gabriel Gustafsson, Eivind Engelstad og Gerhard Fischer, da vegger delte salen i flere rom, samt til stavkirkeportalene fra Middelalderen, som alltid har vært stilt ut her.

– Å arve er å la noe fra dem som har levd før oss, leve videre. I salen ser vi arven fra Henrik Bull, som tegnet Historisk museum, Gabriel Gustafsson, Eivind Engelstad, Gerhard Fischer, Sverre Fehn og nå Snøhetta, som setter vår tids preg på utstillingsarkitekturen, sier Kjesrud.

Menneskers felles arv

I ARV sammenstilles arkeologiske og kunsthistoriske gjenstander med etnografiske gjenstander. Den norske oldtiden møter verden. Gjenstandene har til felles at de har betydd noe for mennesker på ulike steder og til ulike tider. Gjenstander fra blant annet Papua Ny-Guinea, Egypt og Norge viser hvordan døden opptar mennesker globalt sett.

– Alle gjenstandene relaterer seg til det ubestridelig faktum at mennesker dør, og at de innenfor sin begrensede livshorisont forsøker å skape mening i sine liv, om det leves innenfor den norske middelalderens religiøse verdensbilde, eller som formet av forfedrekultus på Ny-Guinea, sier Fuglerud.

Gjenstandene som vises, er blitt løftet ut av sine opprinnelige brukskontekster. De er blitt gjort til opphøyede objekter, ansett å ha en spesiell verdi som krever bevaring for fremtidige generasjoner.

– Uavhengig av deres opprinnelse er alle gjenstandene nå deltagere i den samme utstillingen. Dette gir publikum muligheten til å oppleve felles trekk og forskjeller når det gjelder form, materialer og uttrykk, sier Kjesrud.

Utstillingen ARV i Historisk museum er en invitasjon til å reflektere over hvilken arv vi opphøyer og hvilken vi glemmer, og hvordan dette påvirker våre fellesskap og retningen vi tar i møte med fremtiden.

Les også: Bør norske museer lytte til krav om å returnere kunst? Svaret er langt fra åpenbart