Til forsvar for konspirasjonsteorier

Er Elvis Presley og Michael Jackson egentlig døde? Var Lee Harvey Oswald alene om drapet på John F. Kennedy? Sto amerikanske myndigheter selv bak terrorangrepene 11. september 2001? Jobber Arbeiderpartiet for at arabere og muslimer skal ta over landet vårt, i tråd med den såkalte Eurabia-teorien? Og hvem vet om jorda ikke strengt tatt er flat?

Mange konspirasjonsteorier kan utvilsomt virke svakt underbygde, for ikke å si direkte tåpelige. I noen tilfeller er de også farlige, fordi de involverer falske eller overdrevne beskyldninger mot grupper som vanskelig kan forsvare seg.

Men det er ikke et argument for å kaste barnet ut med badevannet. Hypoteser om konspiratorisk aktivitet kan også være sanne, eller i det minste sannsynlige nok til å fortjene å granskes nærmere. Nyere filosofisk «konspirasjonsteori-teori» har argumentert overbevisende for en kritisk, men ikke generelt avvisende holdning til konspirasjonsteorier.

Hva er konspirasjonsteorier?

Et påfallende trekk ved mye av den mest profilerte litteraturen om konspirasjonsteorier er at den er særdeles kritisk til dette fenomenet, samtidig som den ikke avviser at konspirasjoner – i den relativt nøytrale betydningen «sammensvergelser mellom to eller flere personer» – faktisk forekommer.

Annonse

Det fremkommer blant annet i følgende passasje fra Asbjørn Dyrendal og Terje Emberlands bok i Universitetsforlagets «Hva er»-serie:

«Konspirasjoner forekommer. Mennesker sammensverger seg hele tiden med og mot hverandre. Vi er sosiale vesener som planlegger og samarbeider om ting vi ofte holder hemmelig for andre. Og det dreier seg ikke sjelden om å skaffe oss selv og vår gruppe fordeler på bekostning av andre. Når vi anser det som sannsynlig at noen har sammensverget seg, sier vi at gjerne at det er en konspirasjon. Ofte vet vi ikke helt sikkert om noe slikt har funnet sted. Vi spekulerer før vi har tilstrekkelige beviser. Det er likevel sjelden at alle slike spekulasjoner om mulige sammensvergelser blir kalt konspirasjonsteorier. Vi reserverer ordet for spesielt tvilsomme fortellinger med noen typiske fellestrekk, som at «faktaene» som presenteres er høyst tvilsomme og udokumenterte, og at teoriens premisser og konklusjoner er preget av merkelige og ofte ulogiske tankesprang.»

Det er ikke vanskelig å peke på konspirasjonsspekulasjoner som er «tvilsomme og udokumenterbare», og ofte «preget av merkelige og ofte ulogiske tankesprang». Mye av den konspirasjonsteori-kritiske litteraturen har en tendens til å ikke bare dvele ved de aller drøyeste og dummeste konspirasjonsteoriene, men å trekke lange historiske linjer fra middelaldersk overtro om heksekonspirasjoner til utbredt «konspiranoia» i vår tid.

Å klassifisere noe for «konspirasjonsteori» og kalle noen for «konspirasjonsteoretiker» kan således bringe med seg et betydelig sosialt stigma, som John Færseths skriver i sin bok «KonspiraNorge» (2013):

««Konspirasjonsteori» er i dagligtalen noe i nærheten av et skjellsord. Det å kalle en påstand for konspirasjonsteori betyr i praksis å stemple den som useriøs, på grensen til det sinnssyke eller i hvert fall ikke noe som bør tas på alvor. Det er derfor få eller ingen som ønsker å definere seg som konspirasjonsteoretikere».

I dagligtalen blir ikke politietterforskere kalt for «konspirasjonsteoretikere» dersom de mistenker en åpenbart kriminell organisasjon, for eksempel den italienske mafiaen, for å stå bak visse typer organisert kriminalitet. «Konspirasjonsteori» blir det tilsynelatende først snakk om dersom ledende politikere og andre prominente godtfolk antas å stå i ledtog med mafiaen, særlig hvis det er amatører og legfolk som fremmer mistankene.

Et problem med å henvise til dagligtalen i denne sammenheng er at begrepspraksis vil kunne variere betydelig mellom ulike grupper, ut fra hvem sin dagligtale det er snakk om. Det kan vanskelig dreie seg om dagligtalen til konspirasjonsteoretikerne selv og deres tilhengere.

Faren ved stigmatisering

En empirisk studie har vist at det å klassifisere politisk kontroversielle (og «ukorrekte») påstander som «konspirasjonsteorier» i seg selv ikke bidrar til å redusere troen på slike påstander.

Mektige og innflytelsesrike elitegrupperinger, som i betydelig utstrekning måtte drive med kokkelimonke, vil videre kunne ha en interesse av å stigmatisere kritisk søkelys på lyssky sider ved egen virksomhet som «irrasjonell konspirasjonsteori».

Den amerikanske statsviteren Lance deHaven-Smith har argumentert for at CIA spilte en nøkkelrolle i å delegitimere konspirasjonsteorier som fenomen fra og med slutten av 1960-tallet. Bakgrunnen var utbredt skepsis i den amerikanske befolkningen til Warren-kommisjonens konklusjon om at Lee Harvey Oswald var alene om drapet på John F. Kennedy.

Begrepet «konspirasjonsteori» ble imidlertid tatt i bruk med negative konnotasjoner lenge før 1960-tallet. Oxford English Dictionary nevnte tidligere et eksempel fra 1909. Det kan hende at deHaven-Smith til en viss grad overvurderer sine argumenter. Snarere enn å unnfange «konspirasjonsteori» som en a priori suspekt kategori, kan det hende at CIA bidro til å forsterke en begrepspraksis som allerede var etablert – i en situasjon der organisasjonen av mange (med rette eller urette) ble mistenkt for å ha hatt en finger med i spillet, eller i det minste å ha hatt en interesse av å tåkelegge mange relevante fakta om drapet på Kennedy.

Uansett underbygger deHaven-Smith et viktig poeng. Hvis konspirasjoner faktisk forekommer, og av og til har betydelige skadevirkninger, kan det også være problematisk å unnlate å snakke om dem, spekulere om mulige forekomster av dem, og lage hypoteser om hvordan de konkret muligens utspant seg.

Med andre ord kan det også være skadelig å summarisk avfeie konspirasjonsteorier en masse.

Barkuns tredelte konspirasjonstypologi

Ikke alle teorier om konspirasjoner er «født like», i den forstand at noen typer kan virke mer sannsynlige (eller mindre troverdige) enn andre.

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun har trukket et nyttig skille mellom tre typer konspirasjoner, som ofte refereres til i forskningslitteraturen, som vist i følgende passasje fra en rapport om populære konspirasjonsteorier som florerer blant høyreekstreme i Norge:

• Hendelseskonspirasjoner, som knytter seg til en enkelt betydningsfull begivenhet, som for eksempel Kennedy- og Palme-drapet, månelandingen eller prinsesse Dianas død. Her antas konspiratørene å ha et begrenset og tydelig definert mål.
• Systemiske konspirasjoner, hvor konspiratørene antas å ha et mer omfattende mål, som for eksempel å overta kontrollen i et land eller hele verdensherredømmet. Disse fokuserer gjerne på en enkelt gruppe, som jødene, muslimene, frimurere, den katolske kirke eller kommunistene.
• Superkonspirasjoner, som kobler sammen flere slike hendelses- og systemiske konspirasjoner i et hierarki. Bak dem antas det å stå en nærmest allmektig, monolittisk makt, som Illuminati, satanistene etc, som bruker andre konspiratører som stråmenn.

Gitt en slik tredeling synes det liten grunn til å avskrive i hvert fall hendelseskonspirasjoner som enten umulige eller svært usannsynlige fenomener.

Enhver påstand om at Kennedy- og Palme-drapene ikke bare skyldtes en «ensom ulv» à la Lee Harvey Oswald og Christer Petterson, vil nødvendigvis involvere en sammensvergelse mellom to eller flere personer, og dermed være en slags hendelseskonspirasjonsteori. Det samme gjelder anklager om at drapet på Alexander Litvinenko ble bestilt av enten Vladimir Putin, eller anti-Putin-kretser som ønsket å sverte «Putin-regimet». Slike konspirasjonsspekulasjoner kan være sanne eller usanne, og i noen tilfeller involvere slutninger til den mest sannsynlige og dermed beste forklaringen .

Med hensyn til mer drøyt-lydende hendelseskonspirasjonsteorier som at Neil Armstrong aldri satte sin fot på månen, er det verdt å merke seg at Sovjetunionen, som fulgte intenst med på det amerikanske romprogrammet, aldri protesterte på nederlaget – enda det ville vært en gigantisk propagandaseier for dem om månelandingen kunne vært avslørt som kapitalistiske fake news.

Men det betyr ikke at påstander om at månelandingene aldri fant sted, er uholdbare simpelthen i kraft av å være konspirasjonsteoretiske per se. Det må være særegne trekk ved denne spesifikke hendelseskonspirasjonsteorien som eventuelt gjør den uholdbar.

Når det gjelder påstander om systemiske konspirasjoner, er det lett å peke på mange tilfeller der «jødene, muslimene, frimurere, den katolske kirke eller kommunistene» urettmessig har vært anklaget for å ville «overta kontrollen i et land eller hele verdensherredømmet». Men er det nødvendigvis alltid snakk om bare røyk uten ild? Alle universalistiske religioner og ideologier søker «verdensherredømme» i den forstand at de har en innebygd utopi om at hele menneskeheten bør omfavne deres doktriner, ihvertfall ikke eksplisitt avvise deres kjæreste dogmer, om mulig leve i tråd med etablerte ritualer, og i hvert fall unngå å utfordre (ofte uuttalte) tabuer.

Videre er det nok av eksempler på religiøse og ideologiske bevegelser som har søkt å underminere og styrte regimer i ulike land, ofte sine egne land. Mye av deres virksomhet har nødvendigvis vært unntatt offentlighet.

Konspirasjonsteorier som tilskriver en gruppe «en nærmest allmektig, monolittisk makt», er de eneste som generelt virker fullstendig urimelige. Men selv superkonspirasjonsteorier kan inneholde små korn av sannhet. En gruppe som høyst feilaktig antas å være roten til alt ondt, kan inneholde en subgruppe som står bak en mindre hendelseskonspirasjon eller systemisk konspirasjon. Blant dem som måtte føle seg truet av en slik avgrenset, men reell konspirasjon, vil overdreven «konspiranoia» kunne være følelsesmessig forståelig, i hvert fall til en viss grad.

Poenget her er ikke å forsvare konkrete konspirasjonsteorier som måtte florere blant høyreekstreme i Norge, utover å bemerke at det ikke er noe galt med dem fordi de er konspirasjonsteorier per se. Hva det er grunn til å understreke, er at det slett ikke bare er rabulister og ekstremister på de politiske ytterfløyene som lar seg «forføre» av konspirasjonsteorier. I praksis tror hele det politiske spekteret – venstreradikale, sentrumsliberale og høyrekonservative – på ulike konspirasjonsteorier som involverer konkrete hendelser, men i noen tilfeller også fenomener av mer systemisk art.

Er det nødvendigvis noe galt med konspirasjonsteorier?

Et problem med å skille mellom reelle konspirasjoner på den ene siden og falske konspirasjonsteorier på den andre er at det i mange tilfeller kan være vanskelig å si noe om hvor sannsynlig eller usannsynlig et konspirasjonsscenario er.

Mellom etablerte konspirasjonsfakta, f. eks. om Watergate-skandalen og ganske åpenbare «nettroll-teorier», f. eks. om at mesteparten av verdens politiske elite er romøgler i forkledning har man en svær gråsone. Hva skal man kalle påstander som faller innenfor denne gråsonen?

Hvis man vil unngå den belastede konspirasjonsteori-termen, kan man i stedet kalle slike påstander for «konspirasjonshypoteser» eller «spekulasjoner om sannsynlige sammensvergelser» eller noe i den duren.
Det er imidlertid uklart hvilken anti-konspirasjonsteoretisk gevinst det er å hente på slik definisjonsakrobatikk. Folk som tror på «spesielt tvilsomme» konspirasjonsteorier, vil kunne reklassifisere franchisen sin slik at den tilsynelatende dreier seg om mer sosialt akseptable «konspirasjonshypoteser» – spekulasjoner og meninger som befinner seg et eller annet sted innenfor gråsonen.

De vil også kunne insistere på at de i bunn og grunn er ganske moderate og nøkterne «konspirasjonsrealister». Og da vil man lett kunne være like langt. «Konspirasjonshypotesefremmer» og «sammensvergelsesspekulasjoner» har potensial til å bli like stigmatiserte betegnelser som «konspirasjonsteoretiker» og «konspirasjonsteorier».

Et spørsmål det er rimelig å stille til mange anti-konspirasjonsteori-teoretikere både i akademia og media, er hvilket grunnlag man kan ha for å klassifisere teorier om at drapet på Kennedy (både John F. og Robert F.) skyldtes et eller annet politisk komplott for konspirasjonsteorier, dersom konspirasjonsteorier per definisjon er «spesielt uholdbare fortellinger» på linje med at reptiler styrer verden og jorda er flat (se for eksempel boken «25 konspirasjoner å snakke om i lunsjen» fra gutta bak den populære Konspirasjonspodden).

Har de foretatt en uavhengig sannsynlighetsvurdering av ymse komplott-påstander om hvem som drepte Kennedy, før de plasserte dem i den a priori suspekte konspirasjonsteori-kategorien? Hvis de ikke har gjort dette, vil kategoriseringen kunne reflektere forhåndsdømming og forutinntatthet, både av erkjennelsesmessig og politisk art.

Les også: Sopp og sammensvergelser: Hvordan tar vi livet av konspirasjonsteorier?

Sosial manipulasjon

Siden årtusenskiftet har det vokst frem en rik og nyansert litteratur innen «konspirasjonsteorienes filosofi». Hovedtendensen er at man avviser en generelt negativ holdning til konspirasjonsteorier, og den dominerende hangen til å psykologisere og patologisere de som tror på dem.

For å sitere to ledende filosofiske «konspirasjonsteori-teoretikere»:

«Much contemporary media, most political leaders and some social scientists insist that “conspiracy theory” must mean something automatically false or irrational. Yet our historians show it does not and never did. The pejorative use of “conspiracy theory” is a use of mere convenience. The official account of 9/11 is, after all, a conspiracy theory: the hijackers conspired to fly airplanes into buildings in New York City, Washington, and elsewhere. That’s a conspiracy theory. Was it called that? Not by mainstream media, or most political leaders. But it was, just the same. Any pejorative use of “conspiracy theory” is intellectually suspect, as is its convenient absence when governmental institutions use conspiracy theories to promote their goals. We are facing a phrase of social manipulation, one which some academics wish to portray and empower in a way so that it cannot impugn our hierarchies of power, but only defend them. The only conspiracy theories permitted will be official conspiracy theories. They will not be called “conspiracy theories.” But their explanatory method will be indistinguishable»

De etablerte mediene i Norge (og resten av Vesten) er fulle av historier om at mektige politikere i «land vi ikke liker å sammenlikne oss med» står bak ulike typer av moralsk suspekte og, i ikke få tilfeller, kriminelle sammensvergelser. Det gjelder blant annet snikmord på egne dissidenter og regimekritikere. Et eksempel er Russlands leder Vladimir Putin, som ifølge en britisk undersøkelseskommisjon skal ha beordret giftdrapet på den russiske etterretningsagenten og dissidenten Alexander Litvinenko i 2006.

Litvinenko ble forgiftet med polonium-210, et radioaktivt stoff som er svært kostbart og vanskelig å oppdrive. Det virker lite trolig at en eller annen «ensom ulv» kan ha fått tak i en slik dødelig substans. Men det betyr ikke nødvendigvis at Putin og hans håndlangere i den russiske etterretningstjenesten må ha stått bak, slik Litvinenko hevdet på sitt dødsleie. Det kan også tenkes at gjerningsmennene var mektige fiender av Putin, som ønsket å sverte hans regime. Hvilken av disse hypotesene som måtte være mest sannsynlig, lar seg ikke diskutere nærmere innenfor rammene av denne kronikken.

Hva det imidlertid er verdt å understreke, er at de begge involverer konspiratorisk aktivitet, og dermed strengt tatt kan sies å være en slags konspirasjonsteorier.

Et annet poeng er at hvis en prominent vestlig statsleder på tilsvarende vis hadde blitt beskyldt for å stå bak snikmord på sine interne fiender, ville disse anklagene lett kunne blitt avfeid som irrasjonell «konspiranoia» i våre hovedstrømsmedier.

Nå kan det hevdes at statsledere i liberale demokratier av vestlig type er langt mindre tilbøyelige til å snikmyrde interne politiske fiender enn sine kollegaer i mer eller mindre autokratiske stater. Men det er eventuelt ikke noen grunn til å kalle alle spekulasjoner om at det f. eks. kan finnes en «Clinton Body Count» for konspirasjonsteorier (fordi de a priori må være «spesielt usannsynlige fortellinger»), samtidig som spekulasjoner om «Putin Body Count» ikke blir kalt for konspirasjonsteorier (fordi slike fortellinger a priori ikke regnes som spesielt usannsynlige – av våre etablerte medier og politikere).

Etter mitt skjønn bør alle slike mistanker og spekulasjoner kalles for konspirasjonsteorier. Så får de som vil, argumentere for at konspirasjonsteorier om «Putin Body Count» er langt, langt mer sannsynlige enn at det finnes en eller annen «Clinton Body Count».

Den såkalte «Russiagate» som hevder at russiske styresmakter blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget i 2016 for å underminere kandidaturet til Hilary Clinton til fordel for Donald Trump, er de facto en slags konspirasjonsteori. Men Russiagate blir sjelden omtalt som sådan i vestlige hovedstrømsmedier, kanskje fordi det ikke anses som «spesielt usannsynlig» at skruppelløse autokrater à la Putin søker å underminere vårt liberaldemokratiske styresett.

Ifølge en empirisk-historisk oversiktsstudie var USA i perioden i 1946-2000 involvert i over dobbelt så mange intervensjoner i fremmede lands mer eller mindre frie valg som Russland (dvs. Sovjetunionen frem til 1991). Når slik innblanding skjer helt åpenlyst, kan man ikke snakke om noen konspirasjon. Men ofte er slik innblanding fordekt, fordi den foregår i regi av etterretningsorganisasjoner som CIA og KGB.

Alle slags spekulasjoner om fordekte intervensjoner i andre lands indre anliggender kan strengt tatt regnes som «konspirasjonsteoretiske». Det gjelder uavhengig av om det er autoritære stater som mistenkes for å undergrave liberale demokratier, eller vice versa.

Les også: Andrew Tate er ikke menneskehandleren som burde få mest oppmerksomhet om dagen

Hva man bør gjøre med konspirasjonsteorier?

I offentligheten er det for tiden mye snakk om hva man kan gjøre for å forebygge og motarbeide konspirasjonsteorier og konspirasjonstenkning, ikke minst i skolen og lærerutdanningen.

Etter mitt skjønn bør man forholde seg til konspirasjonsteorier på nøyaktig samme måte som til alle andre typer av teorier og virkelighetsoppfatninger. Konspirasjonsteorier kan være sanne eller usanne. Hvilken sannhetsgehalt de har, kan variere fra et tilfelle til et annet.

Alle slike hypoteser bør diskuteres åpent og fritt, men naturligvis også kritisk. Det gjelder ikke bare de mange og ofte drøye konspirasjonsteoriene som florerer ute på «det mørke nettet», men også «offisielle konspirasjonsteorier» à la Russiagate som ofte ukritisk promoteres i hovedstrømsmediene.