Det aller verste aktivistene vet, er moderat kritikk av Pride

Akkurat når juni ble til Pride-måned, er uklart for meg.

Det virker å ha tiltatt de siste fem årene, men uansett har det blitt sånn at hele juni måned er viet kampen for mangfold, toleranse og annerledeshet, som utspiller seg ved at alle skal bli like og være enig med budskapet til majoriteten som kjemper for minoritetene.

Mye av grunnen til Prides voldsomt økende synlighet, er at nesten alle politiske partier og store bedrifter, pluss en rekke kommuner og offentlige institusjoner, har påtatt seg å flagge med regnbuen og inkorporere den i logoene sine, mens mediene følger opp med bred dekning.

Pride har altså blitt mainstream, og dermed ikke lenger bare en seksuell minoritets kamp for aksept og rettigheter, men etablissementets kamp for å fremme et gitt sett med ideer og verdier. Men hva disse ideene og verdiene egentlig er, blir stadig vanskeligere å få tak på.

Annonse

En beskrivende scene fra «Seinfeld» for hvordan mange føler det i disse Pride-dager.

Nøytralitet er ekstremt

Forrige uke fikk Thon hotel gjennomgå fordi de bestemte seg for å avstå fra Pride-flagging, begrunnet med at de «ønsker å være nøytrale, og at inkludering og mangfold skal favne alle».

Tonen i kritikken ble godt oppsummert i en Twitter-utveksling mellom MDG-politiker Eivind Trædal og Dagbladet-kommentator Marie Simonsen, hvor Trædal skrev at hotellkjedens begrunnelse var «noe forbannet vås», fordi han personlig, som «heterofil cis-kjønnet mann», «opplever at pride-flagget favner alle, inkludert meg selv.» Simonsen svarte med en enda sterkere påstand: «Thon er ikke nøytral her. Tvert om støtter man et ekstremt ståsted».

For i motsetning til definisjonen av kjønn er standpunkt overfor Pride en strengt binær kategori.

Trædal og Simonsen er omtrent like nøytrale som Marx og Engels, og for dem er forsøk på nøytralitet det samme som aktiv motstand. Å la være å flagge deres foretrukne politiske bevegelse, er ekstremt. En politisk praksis som altså ble utbredt for noen få år siden, er blitt obligatorisk, med mindre du vil ta den kostbare risikoen i å stemples som mangfoldets fiende.

Trædal begrunner sin oppfatning på karakteristisk ideologisk vis, nemlig at hans opplevelse er definerende. Sånn sett er Pride hva enn hver enkelt føler at det er. Trædals opplevelse forteller at Pride også favner hans kjedelige majoritetsidentitet, og dermed favner absolutt alle. Hva han selvfølgelig utelater, er at Pride ekskluderer dem som ikke deler hans opplevelse og ideologiske overbevisning.

Oppfatningen til den kverulante rød-grønne duoen er omtrent identisk med maktelitens. Også de anser Pride som hverken politisk eller ideologisk, men heller som et slags universelt symbol på godhet.

Og som VGs alltid årvåkne Selma Moren klargjorde i nok en nyansefri kommentar, med overskriften «Når hatet pakkes inn», så er all kritikk mot Pride en skjult form for hat.

Skeivhet og kjærlighet

Selvmotsigelsen i at den nye inkluderingen er veldig ekskluderende, og at det er en klar manko på meningsmangfold blant mangfoldsforkjemperne, har blitt påpekt såpass ofte at det nærmer seg en klisjé.

Likevel er det få forsøk på motargumenter, annet enn en implisitt påstand om at dette er å ta ordet «mangfold» altfor bokstavelig, og en underforstått henvisning til toleranseparadokset – at de som kjemper for toleranse ikke kan tolerere de intolerante.

Intoleransen for de intolerante har blitt et definerende kjennetegn ved mange Pride-promotører. Intoleransen tilskrives spesielt de konservative kristne, som er de mest synlige kritikerne, og enklest å svartmale overfor det sekulære borgerskapet. Men intoleransen er også påklistret generelt til alle som synes det begynner å bli litt mye, blant annet dem som ikke helhjertet støtter flagging på skoler, dragshow for barn, omdefinering av kjønnsbegrepet og omfavnelse av seksuelle kinks.

Pride handler jo ikke bare om mangfold, toleranse, inkludering, aksept og annerledeshet helt abstrakt. Samlebetegnelsen på hva Pride konkret representerer, er «skeivhet», og skeivhet involverer alt fra å forelske seg i folk av eget kjønn, til å føle seg som et annet kjønn, til å forelske seg i flere samtidig, til å føle seg som flere kjønn samtidig, til å bli seksuelt opphisset av diverse klær, kostymer, fornedrelse og avstraffelse.

Alt sammen oppsummeres av enda mer generelle formuleringer enn «mangfold», nemlig at det dreier seg om «kjærlighet», «retten til å elske hvem man vil», eller endog «retten til å være den man er». Disse vage rosenrøde formuleringene minner om noe man forteller barn, for å skjule den voksne virkeligheten om at både Pride og «kjærlighet», uungåelig er koblet til sex.

En gigantisk holdningskampanje

En gang var Pride primært var en kamp for homofiles rettigheter, der den viktigste og mest definerende kampen ble vunnet for 50 år siden, da forbudet mot seksuell omgang mellom menn ble opphevet, i straffelovens paragraf 213.

En kan merke seg at det ikke omhandlet et forbud mot kjærlighet, men mot såkalt «utugtig Omgjængelse mellom Personer af Mandkjøn».

Den frasen har heller ikke tilfredsstillende spesifisitet, skal sies, men det var tilsynelatende en uuttalt forståelse om at det dreide seg om analsex. Slike vulgære konkretiseringer var nok ansett uanstendig i seg selv, og som vi ser i dag, har øvrigheten fremdeles en viss høflig avstandtagen fra å sette fingeren i eller på nøyaktig hva saken dreier seg om.

Lesbiske var altså ikke utsatt for tilsvarende forbud, noe som er underkommunisert i debatten, og et interessant eksempel på fortidig kjønnsdiskriminering av menn. Lesbiske var heller rammet av fordommene i samfunnet, og i dag er det bekjempelsen av fordommer og den metafysiske kraften kalt hat, som tilsynelatende er den største kampsaken.

Pride er i så måte en slags gigantisk holdningskampanje, som foruten å skulle stimulere de skeive til å omfavne seg selv uten skam og heller med stolthet, tar sikte på å endre holdningene til alle som ikke er åpne for alternative seksualiteter og identiteter.

Likegyldighet er utilstrekkelig

I befolkningen har toleransen for homofili, og alle mulige identiteter, aldri vært høyere.

Vi har homofile statsråder, biskoper og programledere, og gay kultur har i tiår vært en integrert del av populærkulturen. Derfor kan det fremstå paradoksalt at behovet for markeringer, flagginger og synlighet bare ser ut til å øke.

En vanlig og tradisjonelt liberal oppfatning er at det som skjer på soverommet, er hver enkelts anliggende, og det samme er hvordan en velger å kle seg, te seg og identifisere seg. «Jeg bryr meg ikke», er en gjengs respons. Men tendensen i Pride-markeringen er at likegyldighet er utilstrekkelig, eller et uttrykk for skjult intoleranse. Kravet er oppmerksomhet, og aktiv deltagelse i bevegelsen. I praksis er anmodningen at man ikke bare skal tolerere, men beundre.

Behovet for mer markering begrunnes med at det fremdeles finnes folk som er negative til skeivhet, ofte med en henvisning til «kommentarfeltet». I mai laget Redd barna eksempelvis en post i sosiale medier hvor de skrev: «Oss: Inviterer til Pride-festival for barn. Folk på internett: Dette går for langt. Det er direkte KVALMT Å SE.»

«Folk på internett» er egentlig bare «folk», og det denne eksponeringen og fordømmelsen av negative kommentarer impliserer, er at så lenge det eksisterer folk som er negative til Pride (for barn), kreves mer Pride. Målet er ikke nådd før tanke- og følelseslivet til hver eneste enkelt borger er i overensstemmelse med idealene om toleranse og aksept for den sprikende, mangfoldige skeivheten. I essens er dette en totalitær tankegang, som vil ensrette alle holdninger.

Men for hver seier aktivistene får, finner de på noe nytt og mer sjokkerende, som for å sikre mer konflikt. Hele Pride-forestillingen er mer og mer en produksjon av drama. Og problemet med utviklingen av «feiringen» er ikke drag queens, men heller drama queens. 

Svart-hvitt regnbue

I tråd med at nøytralitet er umulig, blir de likegyldige satt i samme bås som de åpent negative. Men det aller verste aktivistene vet, er moderat kritikk.

VG-kommentator Selma Moren satte ord på denne paradoksale oppfatningen ved å fastslå at det åpenlyse «hatet» er «lett å hanskes med», men at det er «verre» når «politikere, lærere og andre begynner å kopiere språk og holdninger som bunner i hat. Men pakkes inn som kritikk.» Fornuftig og velformulert motstand, som kritikk fra lærere, er altså farligere enn eksplisitt intoleranse.

Spesielt påfallende er dette ved at aktivistene omtrent aldri kritiserer muslimer som er uttalte motstandere av alt skeivt. Eksempelvis ble fjorårets masseskyting utført av en selverklært islamist, noe som totalt ignoreres. I stedet forsøkes også islamisme å sauses sammen med moderat kritikk, noe Gunnar Tjomlids avsindige debattinnlegg i fjor var et godt eksempel på, og som Dagbladet fulgte opp i år.

Verdensbildet er svart-hvitt, i ironisk og orwelliansk motsetning til regnbuen som skal symbolisere det.

Konfrontasjon og markering av skillelinjer

De fremste Pride-tilhengernes manglende evne eller vilje til å innta motpartens perspektiv – altså empati i ordets rette betydning – er gjennomgående, noe som tyder på at det enten er med overlegg, eller tegn på en sekterisk vrangforestilling. Uansett viser det et behov for konfrontasjon.

For å forvente at alle skal støtte tiltak som Pride-flagging på skoler, er åpenbart virkelighetsfjernt. Flagget symboliserer alt fra surrogati til polyamori til sadomasochisme til å definere kjønn som en sjelstilstand. Når så mye villskap pakkes inn i ett symbol, er du garantert opposisjon.

Tiltak rettet mot barn er spesielt konfronterende, og egnet til å fremtvinge en motreaksjon. Nøytralitet eller stille avstandtagen – altså toleranse i ordets rette betydning – blir umulig når barna involveres. I så måte er det snakk om en eskalering, og et eksplisitt ønske om å markere skillelinjene.

Etter at Redd barna midlertidig besluttet å avlyse deres arrangement «Barnas Pride» i Bergen fordi de angivelig mottok trusler, gjentok statsminister Jonas Gahr Støre (AP) en mye brukt frase i sin støttemelding: «Slike hendelser viser at vi må fortsette kampen for et trygt og inkluderende samfunn for alle.» Nettopp den aggressive reaksjonen mot de nye utvidelsene av Pride, viser at vi trenger mer Pride.

Men ingen har bemerket at for få år siden fantes det ikke noe «Barnas Pride» som folk kunne hisse seg opp over, og at dette nye hatet er symbiotisk med utvidelsen av Prides omfang – både i identitetene som inkluderes under fanen, og mengden markeringer.

At mer Pride også åpner de skeive for mer motstand, ville vært et problem hvis motivasjonen virkelig var bedre liv for de som er annerledes. Men fredelig sameksistens er ikke målet for ideologene, som er avhengige av å skape strid og fiendebilder.

Begjær og frastøtning

Komikeren Norm MacDonald spurte en gang: «Hvorfor kan du ikke runke den homofile kompisen din, eller suge han, eller la han pule deg i rompa? Hva stopper deg? Du får kanskje ikke noe ut av det, men han får det jo helvetes moro». MacDonald konkluderte ironisk at kun homofobi sto i veien.

Denne smått absurde problemstillingen fanger et ubehagelig og bortgjemt poeng i kampen for aksepten. For ja, hva stopper deg? Slike personlige preferanser blir sjelden åpent diskutert eller utforsket, men skulle folk tvinges til å svare, ville fort ting som avsky og aversjon måtte avsløres. Dette betyr ikke at heterofile avskyr homofile, bare at de ikke vil delta i homofile handlinger, og som oftest ikke vil se på det heller.

Å dypdykke i den psykologiske understrømmen som bestemmer begjær og frastøtelse er muligens interessant i terapirommet eller privat samtale, men offentlig er det fint lite konstruktivt å hente – særlig for harmonien mellom den seksuelle majoriteten og minoriteten. Men parallelt med at skillet mellom offentlig og privat gradvis går i oppløsning, er tendensen i den moderne seksuelle frigjøring at alt skal eksponeres. Og den som vemmes, er hatefull.

Flere aspekter av Pride bærer preg av en slags bevissthet hos de skeive om nettopp aversjonen som streite har for deres soveromsaktiviteter, og en form for skadefryd ved å shove it in your face. Begrepet «stolthet» finner der noe av sin negative klang, og dets tilhørighet blant kristendommens dødssynder, ved å representere en overmodig selvtilfredshet, som raskt kan slå tilbake på en.

Les også: Må barn paradere med sadomasochister for at homofile skal få like rettigheter?

Trygge sadomasochistiske sexfester

Samtidig som skeivheten hylles som kjærlig og normal, og åpenheten slår ut i full blomst, er det en underlig tilsløring av nettopp annerledesheten i dens utfoldelse, og hvordan den tar ekstreme vendinger.

Nylig publiserte Aftenposten kortfilmen «Trade Center», som er basert i essayet «The Towers of Cum and Horndogs of Yore» av Billy Miller, som skildrer hvordan toalettene på det tidligere World Trade Center var en kjent møteplass for orgier mellom homofile menn. Uforvarende toalettbesøkende kunne der støte på opptil 10-12 menn engasjert i utøvelsen av felles kjærlighet. Filmen er en slags hyllest til denne aktiviteten, og tilsynelatende en stadfestelse av at den gjenspeiler skeiv/homofil identitet og væren.

Den seksuelle maksimalismen er ikke begrenset til fortidens USA. På årets Oslo Pride er det et arrangement med tittelen «Hvordan forebygge hepatitt C på sexfesten din», organisert av Chemfriendly Norway. Gruppesex på dop er tydeligvis såpass utbredt at det krever et eget begrep, og egne tiltak for tryggest mulig gjennomføring.

Et annet arrangement heter «Når saunaen og SLM stengte sine lokaler», og skal ta for seg at det skeive miljøet har mistet «trygge steder for sextreff», og hvorvidt dette kan få konsekvenser for seksuell helse, og gjøre flere «mer utsatt for vold og uønsket oppmerksomhet». SLM er Scandinavian Leather Men, en klubb for homofile med sadomasochistiske inklinasjoner, som har arrangert orgiefester i sine lokaler.

Ironisk nok var stengingen av SLMs lokaler ikke grunnlagt i fordommer eller hat, men heller inkludering, for det dreier seg om et krav om tilpasning for rullestolbrukere, noe som må være peak sosialdemokrati.

Å snakke om trygghet i forbindelse med rusdrevne sexfester og sadomasochisme er åpenbart paradoksalt. For du trenger ikke være kristenfundamentalist for å påpeke at det tryggeste alternativet er å unngå å være dopet i en sadistisk orgie. Men øyensynlig er den livsstilen en eksistensiell nødvendighet for visse identiteter, og dermed umulig å avstå fra.

Les også: Tilhengere av skeiv teori som vil oppløse «samfunnets normer», bør tenke over konsekvensene

Frigjøring på avveie

Akkurat hva som driver noen til å engasjere seg i sexfester, dop, S/M og seksuell risikoadferd generelt, er vanskelig å si, men det er i alle fall ikke utelukkende drevet av glede og frihet. Unnskyld ordspillet, men det å fylle et hull virker som en sentral underliggende faktor. Orgier av fornedrelse er ikke motivert av kjærlighet, men heller hedonisme, og en drift mot selvutslettelse.

Dem om det, men å kalle det normalt, er en særdeles vid benyttelse av begrepet. Men vide begreper er et definerende kjennetegn for Pride i dets nåværende form, på samme måte som at grenseløshet i økende grad er hva hele feiringen handler om.

I frykten for å fremstå gammeldags, konservativ og grensesettende, oppstår en frigjøring på avveie som ikke makter å sette foten ned noe sted, annet enn mot dem som er skeptiske til tøylesløst frislipp av drifter og begjær. Og når utøvelsen av det frislippet defineres som en «identitet», så fjernes også ansvarliggjøring av individet, og muligheten for å slippe fri fra driftenes tyranni. Når sadomasochist eller gruppesexentusiast er den du er, så er valgfriheten oppløst.

Men den tilgrunnliggende ideen er at ingenting er hverken godt eller dårlig, alt er avhengig av hver enkelts følelser og behov, noe som koker ned til nihilisme. Og den sentrale selvmotsigelsen er at den relativistiske og subjektivistiske tankegangen skal omgjøres til kollektiv dogmatikk.

Utvilsomt er det mange som markerer Pride for å støtte homofile generelt, mens de overser de mer outrerte tilskuddene i periferien. Og som Eivind Trædal forklarte, hans opplevelse var at Pride også representerer heterofile menn. At alt handler om de subjektive følelsene og opplevelsene til hver enkelt, gjenspeiles i at Pride virker å defineres forskjellig av hver enkelt som deltar.

I så måte er alle ute og feirer seg selv. 

Skamløst utnytte tvetydigheten i bevegelsen

Hvorvidt Ola og Kari – eller en gjennomsnittlig politiker – er fullt klar over hva som foregår i den skeive undergrunnen, er vanskelig å si.

Kanskje de unngår å fordype seg for mye, eller bare ikke bryr seg. Men det er mildt sagt urimelig å forvente at dem som faktisk setter seg inn i det uendelige og utflytende mangfoldet, skal konkludere at alt sammen er greit.

Toleranse er én ting, bifall er noe annet. Og når Pride har et totalt fravær av begrensninger på egen bevegelses omfang og innhold, må promotørene forvente og forstå at de mest ekstreme tilskuddene vil bli definerende.

Det som er helt klart, er at det er fullstendig absurd å fremstille Pride som utelukkende en feiring av retten til å elske hvem du vil. Og like absurd å kalle kritikk mot Pride for hat mot homofile. Det er en dramatisering som skamløst utnytter tvetydigheten i bevegelsen.