Du har jo glemt kvinnene, professor!

Professor emeritus Ole Jørgen Benedictow ved Universitetet i Oslo (UIO) har nylig engasjert seg i Fosen-saken, med en kronikk om samer og DNA i Aftenposten 15. mars.

Jeg har stor respekt for Benedictows arbeid med pest-epidemier i middelalderen. Men når det gjelder uttalelsene hans om samer som urfolk, fremstår han som utdatert og gammeldags. Professoren har faktisk utelatt helt kvinnene fra historien, og det kan ikke stå ubesvart!

Som historiker har jeg i over 18 år samarbeidet med genetikere, i mange internasjonale DNA-prosjekter som også har ført til en del publikasjoner. Derfor tillater jeg meg å korrigere noen av uttalelsene som Benedictow kom med i sin kronikk. Han har åpenbart ikke tatt hensyn til nyere DNA-forskning.

Vi er alle urfolk

I avsnittet med tittel «Det genetiske slektskapet» har Benedictow skrevet helt korrekt at moderne genetisk forskning viser genetisk slektskap mellom samer, kareler, finner og estlendere.

Annonse

Det har å gjøre med migrasjoner av folk som talte finsk-ugriske språk, fra Sibir der Nganasanere fortsatt bor, og til Østersjøområdet for rundt 3.000 til 2.500 år siden. Akkurat når de kom hit, er gjenstand for debatt, og det er ikke poenget her. Men gitt forhold ellers i Europa på den tiden, spesielt klimaforverringer, er det sannsynlig at de emigrerte østfra da.

Problemet til Benedictow er at han helt unnlater å nevne at det i all hovedsak var menn som kom, noe DNA-resultatene beviser. Poenget med det er at mennene fant seg kvinner lokalt, og vi kan ikke i 2023 hoppe over en så interessant kvinnehistorie. For i den ligger også mye spennende forskning foran oss, noe jeg skal komme tilbake til.

Som mange nå er klar over, kom de førsamiske mennene med finsk-ugriske språk seg etter hvert opp til Finnmark. Både der og sannsynligvis på veien opp fant de seg lokale kvinner som hadde levd i jeger- og sankersamfunn på Nordkalotten i en over 10.000 år lang tradisjon. Disse kvinnene tilhørte det vi nå kaller for SHG (Scandinavian Hunter-Gatherer) og nyere forskning viser at de opprinnelig bestod av to folkegrupper: WHG (Western Hunter-Gatherer) og EHG (Eastern Hunter-Gatherer).

Til dette viktige poenget må tre ting nevnes:

1. Hvis vi kun ser på de samiske mennene som kom, slik Benedictow har gjort i sin kronikk, er det faktisk forsvinnende lite DNA igjen fra dem hos dagens samer. I en kronikk i Nordnorsk debatt om samisk DNA lenker jeg til forskningsstudier som viser at dagens finner, samer og kvener har i snitt kun mellom 3-6 prosent autosomalt DNA fra disse mennene. Resten er hovedsakelig en sammenblanding med SHG-kvinner gjennom generasjoner, altså sønner og sønnesønner og så videre av samene som kom og fant seg nye lokale kvinner i mange generasjoner, helt opp til moderne tid.

2. I tillegg til dette vet vi nå at Y-kromosomet hos samer, finner, kvener og estlendere, som Benedictow er inne på, også er blitt blandet i over to tusen år. Kun 54 prosent av finske menn har Y-haplogruppen N1c, og lignende tall finner vi hos samer med en relativt stor andel Y-DNA fra jordbrukerne i Traktbegerkulturen, fra Yamnaya-krigere i stridsøkskulturen og fra SHG, som nevnt. Sistnevnte gruppe har dagens nordmenn i snitt arvet nærmere 50% DNA fra, ifølge Family Tree DNA, noe som gjør oss alle til urfolk uansett.

3. Kvinner har vært kjempeviktige i all historie, ikke minst som kulturbærere siden de i all tid normalt har levd lenger enn menn. Nøyaktig hvor mye kulturell eller språklig arv SHG-kvinnene tok med seg inn i det som ble til samisk, vet vi ennå ikke så mye om. Men jeg har lest om språkforskere som mener at kanskje opptil 40 prosent av samiske ord kan ha slektskap til de som var der før, altså SHG. Jeg lar det være opptil språkekspertene å diskutere. Men kan vi også ha andre ting fra dem, som magi og trolldom, siden vi vet at sjamanisme var viktig både hos tidlige skandinavere og de som kom østfra?

Ordet sel vet vi for eksempel at stammer fra vår SHG-fortid i Skandinavia, men foreløpig vet vi ikke om så mye mer. Det kunne vært interessant å finne frem til flere av ordene som våre forfedre brukte i tusenvis av år før det indoeuropeiske språket tok over i Norge og Europa. Og det kan vi finne ut av med mer forskning.

Kvinnenes muntlige tradisjon

Det finnes faktisk en interessant parallell til hvor langt tilbake kvinnelig DNA er blitt bevart gjennom historiske tidsperioder, for i 2019 ble en studie publisert om goterne, som blant annet så på kvinnelige gener (mtDNA) bakover i tid.

Et av funnene er nære forbindelser mellom Polen og Skandinavia, men i tillegg fant forskerne en annen ting: De gotiske kvinnene hadde et overraskende nært genetisk slektskap til kvinnene som levde i den nordiske bronsealderen på samme sted over tusen år før.

Dessuten ser de et like nært slektskap enda tusen år tilbake, til deres kvinnelige formødre som Yamnaya-krigerne fant seg lokalt da de kom hit. Og dette genetiske slektskapet fortsetter enda tilbake til Traktbegerkulturen, altså de som drev med jordbruk i neolittisk tid i Sør-Skandinavia, og de vet vi nå at også i stor grad fant seg kvinner lokalt fra de opprinnelige jeger- og sankersamfunnene, altså tilbake til urfolket SHG.

Det er interessant å tenke på hvor mye av myter, fortellinger og tradisjoner som ble husket, dyrket og bevart i en eller sterk muntlig tradisjon som de jo hadde.

Jeg mener at den kvinnelige samiske historien er mye mer interessant, og den kan spores mye lenger tilbake i tid i Skandinavia enn hos samiske menn, slik som med disse goterkvinnene som altså deler de samme røttene som samiske kvinner i den nordiske steinalderen.

Det vil være rimelig å spørre om hvor sterk denne kvinnelige kulturen var gjennom tidene, altså hvor mye de hadde å si for de nye kulturene som etablerte seg i Skandinavia og Baltikum, som utvilsomt ble gradvis sammensveiset. Kanskje vil det til og med vil være mulig å forske på noe av dette?

Les også: Norsk stolthet er ikke rasisme

Patriarkisk ånd

Benedictow mener videre i sin kronikk at i Norge er det «eldste sporet av samisk kultur» yngre enn 2.000 år. Det er en påstand som trenger både modifikasjoner og nyanseringer.

Og at det norske folk, som han skriver, er urfolk i Norge med stor margin, i motsetning til samer, er for å si det mildt en ganske skjev fremstilling av historien. Benedictow avsluttet attpåtil med å slå fast at det er de norske innbyggerne på Fosen som i prinsippet er urfolket på Fosen.

Til det vil jeg påpeke først at vi alle er nordmenn, og at også samiske reinsdyrfamilier er urfolk på Fosen, akkurat som alle andre nordmenn med gener tilbake til det gamle jeger- og sankersamfunnet i Skandinavia.

La meg føye til at vi alle har blandet oss mye, også langt tilbake i tid, og det er nettopp det som gjør forhistorien vår interessant. Og godt er det at vi alle er utvannet, for tenk bare om det hadde vært motsatt. Den nyeste DNA-forskningen viser for eksempel felles slektskap og en felles forhistorie hos både EHG og de samiske mennene enda lenger bakover i tid, til en eldre folkegruppe som kalles for ANE (Ancient North Eurasian).

ANE var i tillegg også forfedrene til de indoeuropeiske Yamnaya-krigerne. Så det bør være helt klart at vi deler mange gener og mye felles historie gjennom flere tidsperioder. Men nå skal jeg ikke overkomplisere for mye. La oss holde oss til at rundt 60 prosent av alle nordmenn stammer i rette farslinjer fra Sentral-Asia, og her ligger det mange spennende historier som fortjener mer balanserte fremstillinger. Det inkluderer selvfølgelig også alle kvener som denne uken har feiret Kvenfolkets dag og ikke må glemmes.

Benedictow har i sin kronikk helt glemt kvinnenes viktige rolle i norsk historie. Han bruker en patriarkisk låst tankegang om samer, og det har han for så vidt all rett til å gjøre, men kanskje tiden nå er moden for å ta inn kvinnene i vår forhistorie, fremfor å holde frem med å fokusere så mye på menn og Y-DNA?

Det vil i så fall vise at vi alle er urfolk og mer i slekt enn mange aner. Det tror jeg vi trenger å høre mer om fremover.

Les også: Sameforskning til besvær: En svertekampanje som gagner hverken samene eller vitenskapen