WordPress database error: [Unknown column 'wp_qee9g7q8l8_adrotate.os_other' in 'where clause']
SELECT
`wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`id`,
`title`,
`bannercode`,
`image`,
`tracker`,
`show_everyone`,
`weight`,
`crate`,
`irate`,
`budget`,
`cities`,
`countries`,
`wp_qee9g7q8l8_adrotate_linkmeta`.`group`
FROM
`wp_qee9g7q8l8_adrotate`,
`wp_qee9g7q8l8_adrotate_linkmeta`
WHERE
( `wp_qee9g7q8l8_adrotate_linkmeta`.`group` = 2)
AND `wp_qee9g7q8l8_adrotate_linkmeta`.`user` = 0
AND `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`id` = `wp_qee9g7q8l8_adrotate_linkmeta`.`ad`
AND `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`desktop` = 'Y'
AND `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`os_other` = 'Y'
AND (`wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`type` = 'active'
OR `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`type` = '2days'
OR `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`type` = '7days')
GROUP BY `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`id`
ORDER BY `wp_qee9g7q8l8_adrotate`.`id`;
I begynnelsen av juni leverte riksfeminist Marie Simonsen en veldig god destillering av de mange usaklige motsvarene til kritikken av Pride og kjønnsteoriens plass i skolen og egnethet for barn, i en kommentar titulert «Nei, foreldre vet ikke best.»
Den moralske autoriteten som ligger i bekymringen for egne barn, er problematisk for kulturradikale som vil snu opp-ned på alle tradisjonelle verdier. Et vesentlig element i kampen for Pride i skolen er derfor fremstillingen av kritiske foreldre som bakstreverske og fordomsfulle, sammen med etableringen av særlig kristenkonservative som en sentral fiende.
Kristenkonservative er også skremmebildet som skal rettferdiggjøre innføringen av forbud mot såkalt konverteringsterapi, et forslag som beveger seg farlig nære å forby foreldre å diskutere med egne barn om deres selverklærte «kjønnsidentitet» er reell. Altså å pålegge å tro på postmoderne kjønnsteori, og gå direkte inn i hjemmet til folk og forby visse typer samtaler.
Demoniseringen av foreldrene åpner for at staten kan ta større friheter med hva skoleelever kan undervises og delta i. Skolen blir et sted hvor myndighetene skal avlære barn verdiene de formidles hjemme, og ikke minst et sted hvor «samfunnets normer» kan motarbeides – to ting som gjerne sidestilles. At statens oppgave er å korrigere normer, er en særdeles tvilsom venstreideologisk idé, men den presenteres som en selvfølge.
Annonse
Skolen skal være åpen og inkluderende for alle venstreradikale
I sommerens debatt om Pride og skole ble Marie Simonsen spesielt provosert av lærer og trebarnsfar Lars Martin Lillevold, som var på Dagsrevyen og fikk «fremføre sin bekymring» om at læreplanen har gitt «større plass til kjønnsmangfold». Dette mangfoldet er tatt for gitt av Simonsen, som har oppdatert seg på aller siste skrik i kjønnsteoretisk spekulasjon, og mener det har en selvfølgelig plass i læreplanen.
Dagbladveteranen gjennomskuet Lillevolds egentlige motivasjon, for han er pastor i en konservativ frikirke, og dermed grunnleggende mistenkeliggjort ved sin tilhørighet til mangfoldsbevegelsens mest avskydde gruppe. Han er også skyldig i å presentere sin bekymring som forelder, noe Simonsen sarkastisk avskriver som «det fullkomne alibi i enhver skoledebatt».
Skolen tilhører oss alle, fastslår hun, også henne som barnløs, og den skal opplære barna i å være «opplyste, fordomsfrie og informerte», slik Simonsen forstår begrepene, og skolen skal være «åpen og inkluderende». Bortsett fra for konservative mørkemenn selvfølgelig, og for alle som ikke ukritisk aksepterer marginale akademiske teorier som helt nylig har fundamentalt omdefinert de mest basale kategorier for det å være menneske.
Les også: Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan?
Farlige foreldre-aktivister mot kjønnsteori og munnbind
Simonsen skaper en karikatur av «forelderen» som en hatefull historisk figur i opposisjon mot fremskrittet, mens hun glemmer at uten foreldre hadde det ikke vært noe samfunn i det hele tatt.
Motstanden fra norske foreldre avskrives som en malplassert import fra USA, noe som er et eiendommelig argument fra noen som forsvarer en bevegelse med navnet Pride. Simonsen følger opp med å feilrepresentere både norsk og amerikansk meningsmotstand, i et innlegg som helt mangler belegg for å underbygge fremstillingen av motparten.
Hun refererer til «foreldre-aktivister» i USA som «tvinger skoler til å forby bøker de ikke liker, forby undervisning i kjønnsteori og raseteori». I 2022 gir altså venstrevridde norske samfunnsdebattanter lidenskapelig støtte til at «raseteori» undervises på skolen. Forbudet mot bøker og undervisning som det vises til, er illusorisk, og en standard forvrengning fra amerikanske progressive som gjentas ukritisk i norske medier.
Simonsen blander også inn amerikanske foreldres motstand mot munnbindpåbud på barneskoler, noe hun anser som dypt kritikkverdig. Hun mener tydeligvis at å påtvinge barn uvitenskapelige og skadelige politiske symboltiltak er sammenlignbart med å innføre radikal kjønnsteori i skolen, noe som er det eneste gode poeng i hennes innlegg, om enn ufrivillig.
Les også: Ifølge NRK sensureres bøker i USA fordi forfatterne er skeive eller minoriteter. Stemmer det?
Oppfordres til å forandre kjønnsidentitet uten foreldres viten
Situasjonen i USA er en helt annen enn Simonsen forsøker å innbille oss.
En mer realistisk skildring finnes i Abigail Shriers bok «Irreversible Damage» (2020), som beskriver den eksplosive økningen av tenåringsjenter som brått identifiserer som trans, og de uopprettelige skadene mange har fått av ukritisk hormonbehandling og kirurgi.
Den nye toleransen som har åpnet for at biologiske gutter kan dominere i jenteidrett, oppfordrer også amerikanske grunnskoleelever til å forandre navn og kjønnsidentitet uten foreldrenes viten, og til å holde sine kjønnsplager hemmelig fra foreldrene, de som avskrives som trangsynte og fordomsfulle.
Blant annet i staten Oregon er samtykkealder for medisinsk behandling 15 år, noe som betyr at 15-åringer kan få sine ikke-ferdigutviklede bryster fjernet på eget initiativ, og ingen har lov til å innvende.
Dette er bare en brøkdel av det amerikanske og norske foreldre protesterer mot, noe Marie Simonsen overser til fordel for fremstillingen av dem som utelukkende motivert av hat mot folk som er annerledes.
Les også: Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig
Lite subtile krav om å tie
«Ikke alle synes åpenhet er et framskritt» fastslår Simonsen, og beskriver med dårlig skjult forakt hvordan enkelte foreldre var «opprørt» over at Osloskolen inviterte alle skoleklasser til å delta i Pride-paraden. «Selvfølgelig helt frivillig» ifølge Simonsen, som utelater at foreldre kanskje kvier seg for å måtte forklare hvorfor barna deres skal utebli fra paraden, og dermed implisitt støtte «diskriminering av skeive» og være mot kjærlighet som sådan.
Kanskje var de også bekymret for å møte samme behandling som Anders Noreng, læreren som igangsatte mye av debatten ved å uttale til NRK at han mente Pride er politisk ideologi, og at foreldre bør informeres tydelig om at radikal kjønnsteori ble pålagt undervist i skolen.
Leder i Bjerke Venstre, Aleksander Engevik, mente denne alminnelige oppfatningen måtte føre til oppsigelse, en respons som er beskrivende for hvordan brorparten av riksmedier og politikere forholder seg til kritikk mot Pride, nemlig med hoderystende fordømmelse og lite subtile krav om å tie.
Å «invitere» skoleklasser med på Pride var en åpenlys provokasjon fra den politisk vindskeive Osloskolen, som ideologene i maktposisjon visste de kunne melke.
Regjeringen gjorde et unntak fra Stortingets flaggreglement og heiste Pride-flagg på Stortinget. (Foto: Stortinget.)
En maktdemonstrasjon
Den aggressivt emosjonelle responsen møtte også KRF-politikere som påpekte at regnbueflagget er et politisk symbol, og protesterte mot at flagget skulle pryde skolesekken til førsteklassinger.
Kort tid etter oppfordret Osloskolen alle skoleklasser til å delta i paraden, før avgjørelsen kom om å heise Pride-flagg både på Stortinget og i landets barnehager og skoler, nærmest som en kontra-protest.
Den blotte tilstedeværelsen av avvikende meninger fordret en monumental maktdemonstrasjon: Å heise flagg på parlamentet og alle offentlige bygg, noe som etter loven er utelukkende forbeholdt det norske og samiske flagg, eller kommune- og fylkesflagg.
Flagget er ideologisk symboltungt og åpenbart politisk, noe alle nøytrale øyne kan observere. Det er kanskje ikke hammer og sigd, men det er blitt en moderne arvtager, blant annet ved at venstreideologiens definerende samlepunkt ikke lenger er arbeiderklassen, men minoritetene – alt fra etnisitet til legning.
Selve fokuset på – og konstruksjonen av – den undertrykte gruppe, er kjernen i ny venstreideologi, som deretter presenterer egne inngripende politiske prosjekter som løsningen på undertrykkelsen. Men den nye venstresiden anser sine spesifikke kampsaker som universelle, og kan derfor ikke forstå hvorfor noen skulle tenke annerledes.
Hva er Prides identitet?
Simonsen bekrefter de ideologiske skylappene med påstander som at «Pride blir framstilt som et ideologisk tog som ender i kjønnsskifte, ikke som en feiring av likestilling og kjærlighet. Det går menn i lær der, advares det om, som om barn tenker på sex straks de ser utkledde menn som danser i gatene.»
Hva kunne forvirre noen til å tro at Pride handler om noe mer enn feiring av likestilling og kjærlighet?
Det kan ha noe med at kampen for homofiles rettigheter nå innebærer at skolebarn skal paradere med sadomasochister og lære at kjønn er subjektivt. Alskens grupperes i samme frigjøringskamp, under sekkebetegnelsen stolthet – som rommer så mange avarter av identitet og seksualitet at ingen lenger vet hva de krangler om eller marsjerer for.
Prides ekspanderende omfang er reflektert i den stadig lengre bokstavrekken som skal betegne alle kategorier av legning og preferanse som forefinnes i vårt postmoderne kaos. Den mest imponerende minner om et autogenerert passord: LGBTQQIP2SAA (+).
I debatten om Prides rolle i skolen blir det stadig gjentatt hva Pride egentlig handler om, nemlig retten til å elske hvem man vil, og mangfold, og kanskje ny identitetskunnskap, og ja, et cetera.
De mest radikale tilskuddene kamufleres i det mest tilforlatelige, og ved motstand kommer ingen argumenter, kun formaninger og floskler.
Glade deltakere i årets London Pride. (Foto: Vice.com)
Akkurat hva aksepteres og tolereres?
En kunne spørre om skolebarna som skal reflektere over kjønnsfølelsen sin, også kan få spørsmål om hvem de forelsker seg i, eller hva de tenner på. Kanskje de også stimuleres til en åpen filosofisk undersøkelse av distinksjonen mellom sex og kjærlighet, et spørsmål som de voksne virker å ha fortrengt. Eller er dette upassende? I så fall, hvorfor?
Et av arrangementene på årets «Mini-Pride» var «Drag for barna», hvor drag queens leser eventyr for de minste. Årets utvalgte var «Historien om Trollprins Tve». Debatter har rast om hvorvidt drag queens er seksualiserte, og dermed om de er egnet for barnas lesestund. Fenomenet Drag er en undergrunnskultur for voksne og utvetydig seksuelt ladet, men i dagens debattklima blir slike opplagte sannheter tildekket og tilsidesatt.
Et spesielt iøynefallende element i Pride-paradene er deltagelsen til fetisjklubben Scandinavian Leather Men. De arrangerer klubbkvelder som i praksis er orgiefester, og deres nettside opplyser om at de tilrettelegger for både bondage, puppy play, spanking og sex i slynge, i tillegg til et eget «pisserom» i kjelleren.
Vi skal selvfølgelig ikke dømme, og i et opplyst liberalt samfunn skal enhver kunne følge sine lyster i fred. Et påtrengende spørsmål blir likevel akkurat hva som aksepteres og tolereres når norske skoleklasser oppfordres til å marsjere side om side med orgieklubber.
Foreløpig er ikke barna invitert ned i S&M-kjelleren, eller på faktiske drag show (Hvorfor ikke?). Men en ganske aktiv fornektelse er påkrevet for å tro at disse gruppene kun handler om kjærlighet og identitet, og er frakoblet sine eksplisitt seksuelle opphav så fort de vandrer i gaten under regnbuen.
Alt som er rart og kinky, er veldig veldig OK
Å benekte at prideparaden har tydelige og definerende innslag av seksualisering, blir ufrivillig komisk, og en underlig samtidens variant av keiserens nye klær. Drag queens og S&M-klubber er selvfølgelig ikke de eneste seksualiserte elementene – halvnakne kvinner og menn er standard, og utkledning i fetisjkostymer. Skulle man fjernet disse frivole deltagerne, ville Pride mistet mye av sin essens, og motsi sin egen radikale åpenhet.
Nettopp denne manglende kurateringen avviser muligheten for å være barnevennlig. Feiringen av den seksuelle grenseløsheten er uforenlig med å være et koselig karneval for alle. Med mindre man åpent vil involvere barna i seksualiseringen, og skape nye normer for hva de yngste kan og bør eksponeres for.
Simonsen snubler ut i denne åpenhetens spagat når hun må forsvare at barn skal bivåne voksne menn geleidet på gaten i hundebånd, for å kunne forsvare at tenåringer ikke skal mobbes for å være homofile. Uforvarende setter hun likhetstegn mellom homofili og seksuell dekadens.
Barn tenker ikke på sex når de ser seksuelle kinks på utstilling, sier Simonsen. Hun innser ikke at samme argument kan forsvare strippeshow for barn. Noe amerikanerne selvfølgelig allerede har begynt med.
Aksepten og toleransen er altomfattende, alt som er rart og kinky er greit, og intet vesentlig skille finnes mellom det å måtte sparkes i ballene for å oppnå orgasme, og det å bli forelsket i en av samme kjønn. Det skeive, unormale og annerledes er veldig, veldig OK. Og hvis du ikke er enig, er det overhodet ikke greit eller OK.
Arbeiderpartiets forrige slagord, «Alle skal med», glir naturlig inn i Pride.
Det unormale er normalt og alle skal bli like
Samstillingen av alle avvik fra det heteronormative – et nyord som skal beskrive og mistenkeliggjøre det store flertallets hang til å få en livspartner av motsatt kjønn og etablere familie – skaper en rekke uløselige dilemmaer.
Den umulige oppgaven er å gjøre det unormale normalt, det uvanlige vanlig, slik at ingen som faktisk er uvanlige, skal føle seg uvanlige, men heller føle seg sett, inkludert og like alle andre.
En vanlig innvending til påpekning av seksualiseringen i Pride-paraden er at de fleste er «helt vanlige folk» som støtter kjærligheten. En kunne tro at paraden egentlig er for cis-normative heterofile.
Alle kan feire Pride, litt på samme måte som alle kan dra på homseklubb. Vanlige heterofile går i paraden som allierte, for å uttrykke sin støtte, og i den nye idealverden vil 90 prosent av paraden bestå av de streite. Der kan de omfavne den supernaive «barn av regnbuen»-stemningen som fremelskes og forsøkes fremstilt som bevegelsens essens. Pride skal ikke handle om å være homo, men om å være egalitær, å kjempe for likhet, sosialisme og seksuell frigjøring.
Pride er jo et opprør mot noe, blant annet uttrykt ved at Skeivt kulturår har en hevet knyttneve i regnbuefarger som logo. Opprøret skal være mot fordommer og undertrykkelse. Men hvem utøver undertrykkelsen? Ikke de etablerte politiske partiene, de største konsernene eller mediebedriftene, for alle disse støtter saken helhjertet.
Fuck you til de utenforstående
Som i den generelle trenden i alt som er woke og politisk korrekt, er det de feiltenkende som skal tas: De gammeldagse, konservative, religiøse, rurale, uutdannede, ufine og umoderne.
Dagbladet løftet på sløret i en leder med den slagkraftige, dog tvilsomme, tittelen «Pride er for barn», hvor de utbasunerer at Pride-flagget på Stortinget er «en historisk reisning». Kjærligheten og mangfoldets aggressive undertone blør ut når Dagbladet sier at flaggingen er «en velfortjent kilevink i trynet på Kjell Ingolf Ropstad og andre «Pride-kritikere»». Flagget er simultant en støtte til de skeive og et tydelig fuck you til de utenforstående.
Forakten for de kristne er ikke tilfeldig, for de er restene av den kristne kulturarven som den årvåkne kulturradikalismen så inderlig ønsker å avvikle. De tradisjonelle familieverdiene og den kjedelige sedeligheten er motstander nummer én for en nyreligiøs politisk bevegelse som vil endevende alt fra fortiden. Vi lever tross alt 2022 år etter Kristi fødsel, og nå er det de sekulære sin tur til å brenne hekser.
Den kristne mørkemann skal ikke bare akseptere homofilt ekteskap, han skal aktivt promotere det. Alle skal gå i tog for seksuell frigjøring, og ikke bare tolerere, men oppriktig føle og tenke at det er greit og fint. Man skal, med andre ord, underkaste seg. Som en sub i sadokjelleren.
Å skyve ideologi i hodet på andres barn
Simonsen nevner sin barnløshet frivillig, en tilstand hun deler med det store flertallet av forfatterne av kjønnsteori og feministisk teori. Hun mangler dermed den levde erfaring som foreldrerollen gir, og den unike interessen både for egne barns opplæring, og deres generelle velferd.
Foreldre har et udiskutabelt krav på innflytelse over hva som fores inn i hodene på deres eget kjøtt og blod i offentlig skole. Og særlig har man rett til å protestere når det som presenteres som kunnskap, er lite annet enn moteriktig ideologi basert i ren teori uten kontakt med virkeligheten. Eller når barna inviteres inn i eksplisitt seksuelle situasjoner.
I slike omstendigheter er sterk kritikk ikke bare berettiget, de ansvarlige i Kunnskapsdepartementet bør være glad de ikke kastes ned i «pisserommet».
Påstanden om at bekymrede foreldre «skyver barna foran seg» for å dekke over egne fordommer, er en grov og uredelig feilrepresentasjon. Realiteten er at ideologer skyver sine nyutklekkede fantasier inn i hodet på andres barn, som er en så ansvarsløs, respektløs og selvopptatt handling at det er nesten umulig å begripe den rene frekkheten.