Mediene påfører barn klimaangst

Stadig flere barn sliter med avmakt og klimaangst. Hos noen er angsten så ille at de mister lysten til å leve. Hjelpetelefoner ringes ned av klimabekymrede unge.

Det er kanskje ikke så rart når Dagbladet skriver at klimaendringer har gitt orkanen Ian «monstrøs styrke» og at «turbolading» av uvær trolig vil bli enda mer vanlig. Men de offisielle statistikkene viser at det slettes ikke er noen økning av kraftige orkaner eller sykloner.

Vi blir også stadig fortalt at en katastrofal havstigning er i ferd med å sluke både Tuvalu-øyene og Maldivene, selv om forskningen viser at Tuvalu-øyene vokser og Maldivene fikk fire nye flyplasser i 2020. Ifølge enkelte klimaforskeres spådommer skulle også isen på Nordpolen ha smeltet vekk for mange år siden. Forskere bekrefter at klimaangst kan komme som følge av informasjon fra mediene.

Ensidig fokus i mediene gir barn klimaangst

Uten forankring i vitenskap knytter mediene et hvert værfenomen til menneskeskapt klimaforandring. Når det er flom i Pakistan brukes ord som «klimablodbad», og det legges frem med en slik dramaturgi at barn sitter igjen med et inntrykk av at det aldri har vært flom i Pakistan tidligere.

Annonse

Før var værmeldere glade for å melde varmt vær. Nå peker de bekymret på et blodrødt kart og forteller at dette er bare begynnelsen på en forferdelig katastrofe. Da er det ikke underlig at 12-åringer som Pernille får angstanfall av finvær, og hyperventilerer når termometeret viser 21 grader.

Jeg synes at NRK er svært uvørne når de forteller direkte til barna at de kan redde verden med kostholdet sitt. Jeg vet ikke nok til å kunne avgjøre hva som er fakta eller fiksjon av alt NRK skremmer ungene med, men direkte kobling mellom rødt kjøtt og steinras ligner mistenkelig på Dagbladets fabuleringer om turboorkaner.

NRK har bestemt at «den rådende vitenskapen fra FNs klimapanel skal være utgangspunktet – nullpunktet – for journalistikken.» Dermed er «Vær varsom»-plakaten avskaffet i klimasaker. Ulike syn om klimaet kommer ikke lenger til uttrykk i det offentlige ordskiftet. Det er dette som har gjort det mulig for Dagbladet og NRK å skremme vettet av barn med rene eventyrfortellinger uten at det får konsekvenser for redaktøren.

Er det opp til norske barn å redde verden?

Jeg forstår ikke hensikten med å lage programmer direkte rettet mot barna, hvor de eksponeres for dommedagsprofetier og påføres skam for å spise det som serveres til middag hjemme. Barn bør ikke bli påført et slikt ansvar. Program som dette kan være direkte skadelig for barna.

Spiseforstyrrelser har økt drastisk blant barn og unge. Engstelige og usikre barn prøver desperat å oppnå en følelse av kontroll ved å styre inntaket av mat. Hva kan vi forvente når allerede engstelige barn i tillegg får vite at det er deres ansvar å redde kloden gjennom hva de spiser?

Så hvordan skal vi snakke med barn med klimaangst for å hjelpe dem? Lasse Heimdal fra Kirkens SOS sier at: «Vi må ikke underslå alvoret, men heller ikke snakke til barn og unge som om alt håp er ute.» Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen mener at klimaangst i stor grad dreier seg om en berettiget frykt, som er i tråd med forståelsen til «klimapsykolog» Erik Nakkerud, som mener at barn ikke behøver «å ta med seg klimaangsten inn i terapirommet», men heller bør engasjere seg politisk, ha angst sammen med andre og spise og leve mer klimavennlig.

Det kan virke som at hjelperne ikke tar seg bryet ved å sjekke hva som er snørr eller bart i pressens virkelighetsbeskrivelse, men heller mener at barna faktisk har ansvar for å endre klimaet. Hvorfor er det en hjelpers oppgave å opprettholde alvoret, når alvoret er overdrevet og angstfremmende?

Barna avhjelpes ved å bli fortalt sannheten

Mitt råd er å fortelle barna sannheten. Du kan senke angstnivået med å fortelle som sant er, at antall omkomne i værrelaterte naturkatastrofer har gått betydelig ned. Faktisk har det aldri dødd så få som i dag. De blir også glade for å høre at det går bra med isbjørnene, som stadig får flere isbjørnbabyer, og at isen på Nordpolen har vært relativt stabil de siste 15 årene. Du kan sammen med barna sjekke hvor mye landheving det er der de bor, for oftest er den større enn havstigningen i Norge.

La ungene få vite at verden blir grønnere fordi CO2 gjør at plantene trives og vokser bedre, og at det er i de varme periodene menneskene har hatt det best. Lær ungene om hvordan Norge blomstret i den varme vikingtiden, da de dyrket korn på Grønland og vindruer i Danmark, og at det vokste skog på Hardangervidden i bronsealderen på grunn av det varme klimaet.

Les også: Strømmen og drømmen om dårligere tider

Hva er hensikten med å heve angstnivået?

Vi bør fortelle barna at det er vi voksne som må rydde opp, og dermed frata dem ansvaret. Politikere og presse forteller oss stadig at Norge i samarbeid med EU skal redde verden. Men EU har bare 9 prosent av de globale CO2-utslippene og Norge har 0,12 prosent av disse.

Til sammenligning står Kina for over 30 prosent av verdens CO2-utslipp, uten noen planer om å redusere utslippene sine i dette tiåret. Det har heller ikke Russland, som har nesten 5 prosent av verdens CO2-utslipp. I tillegg kommer om lag 100 andre land som alle har meldt inn i Parisavtalen at de skal øke utslippene sine frem til 2030. Politikerne og pressen vet derfor at Parisavtalen er nytteløs. De er klar over at FNs 1,5-gradersmål er helt umulig å nå, men det snakker de aldri om.

Vi kan ikke gi opp, sier mange, vi må ta vår del av utslippskuttene. Ja, men det gjør vi også. Det er vel knapt noe land som bruker så mye penger på CO2-kutt som Norge.

Men inntil Xi Jinping og Vladimir Putin skjerper seg og blir like fornuftige som oss, hva mer skal vi gjøre? Er det formålstjenlig å presse angstnivået i befolkningen enda høyere? Hva oppnår vi egentlig med å gi barn dårlig samvittighet for å spise salami?

Les også: Dommedagskulten må stanses