Eksistensiell feighet er en universell impuls i mennesket

Det er nå halvannen måned siden jeg ga ut boken «Abida Raja: Frihetens øyeblikk». Det ble raskt tydelig at den ikke bare handlet om hennes liv. De mange tilbakemeldingene vi fikk, viste at Abidas historie ga gjenklang hos kvinner i innvandrermiljøer, norske voldsutsatte kvinner, folk oppvokst i kontrollerende kristne miljøer og mange andre. «Frihetens øyeblikk» beskriver et norsk problem.

I etterkant har det vært debatt i lukkede norsk-pakistanske debattfora. Blant debattantene finner man stemmer som mener at det var galt av Abida å fortelle om hva hun opplevde. Tenk litt på den: Noen mener det er verre at hun forteller hva hun har opplevd, enn volden hun faktisk opplevde. Dette er voldsapologetikere som ikke ser at det er voldsutøveren som er svikeren.

Det kan være lett å tenke at dette er et muslimsk problem, siden både voldapologetikerne og Abida er muslimer. Det er feil.

Den farlige feigheten

I arbeidet med boken ble jeg fortalt av muslimer at det ifølge islam faktisk er den voldsutsattes plikt å reagere mot voldsutøveren, slik det står i en hadith. I debatten finnes det heldigvis personer som forsøker å gjøre nettopp dette. De forsvarer Abidas rett til å fortelle hva hun har opplevd. Noen spør om kritikerne reagerer fordi de føler seg avslørt. Andre peker på at Abidas historie ikke er foreldrenes eller eksmannens. Den er hennes.

Annonse

Dette er stemmer som gir håp for gruppen som Abida kommer fra. Det er disse stemmene som forsøker å skape en levedyktig norsk-pakistansk kultur, og de trenger anerkjennelse for det.

Enhver kultur eller subkultur som stagnerer og fortier forsøk på debatt, forvitrer og dør. Åpenhet og endring er ikke en fare – det er en livsnødvendighet. Det krever mot til å møte det ukjente, det usagte – i dette tilfellet Abidas historie. Ut fra den tankegangen er det forståelig at noen debattanter kan oppleve det som en eksistensiell trussel at Abida våger å sette ord på erfaringer som har vært fortiet i generasjoner. Forståelig, men ikke et blivende mentalt sted å være.

Det kan være verd å se litt nærmere på mentaliteten som ligger til grunn for at noen blir så eitrandes sint over at noen forteller hvordan ting faktisk er. På 1950-tallet utviklet psykologen George Kelly ideen om at mennesket først og fremst blir motivert av å ha rett: «Kelly mente at mennesker var i stand til å undertrykke og forhindre framkomsten av data som avkreftet deres konseptuelle modeller. Disse dataene kan inkludere faktiske mennesker hvis utseende og oppførsel er annerledes, eller simpelthen ideen om disse menneskene,» skriver den kjente kanadiske psykologen Jordan B. Peterson i en artikkel fra 2008.

I artikkelen bruker Peterson Kellys ideer til å utvikle begrepet «eksistensiell feighet» – at man unngår å gripe tak i det som man vet er rett, fordi det kjennes for truende. Å oppdage at man tar feil, er potensielt traumatisk i seg selv, og det er mye inne i oss som kjemper for å ha rett. Men behovet for å ha rett er mentalt ødeleggende, mener Peterson:

Menneskets behov for å «ha rett i alt» skaper en tilstand som er motstykket til prosessene hvor man utforsker og ekspanderer livet, og er karakterisert av en økende mistilpasning til omgivelsene, og lidelse. Her beskriver Peterson ganske nøyaktig tilstanden til flere av mennene som beleiret Abidas oppvekst og familieliv, og muligens også debattantene på sosiale medier.

Problemet er at behovet for å ha rett er en tilstand som ikke bare fører til lidelse for den enkelte. Ifølge Peterson fører lidelsen til en totalitær holdning, og et behov for hevn: Den eksistensielle feigheten hos den enkelte øker faren for at grusomheter begås, mener han.

Eksemplene i Jordan B. Petersons artikkel er fra den totalitære Sovjetstaten, hvor annerledestenkende mennesker ble plassert i konsentrasjonsleire. Det Peterson beskriver, er imidlertid like aktuelt i dag som under Sovjetperioden – for flere i Abidas familie, for andre patriarkalske og totalitære samfunn, digitale og fysiske. Frykten for å ikke «ha rett i alt» er like stor i kommentarfelt og tweeter som den har vært hos Abidas datidige overmenn.

En universell fortelling

I «Frihetens øyeblikk» fortelles det om et møte mellom Abida og hennes onkel da hun som attenåring ønsker å være sammen med ham hun var forelsket i. I stuen satt den besøkende onkelen. Da han så Abida, klemte han henne. Så begynte han å gråte. «Det er helt krise i slekten. Du vet ikke hva som foregår. Jeg er så redd for hva som kan skje med deg om du fortsetter som dette,» sa han. Det var ingen trussel, bare en konstatering av hva han hadde hørt bli diskutert som mulige løsninger på situasjonen. Han gråter som om han aldri skal se meg igjen, tenkte Abida.

Abidas fengsel som ung var de voksnes eksistensielle feighet, de som så at fremtiden kunne endres, men ikke gjorde det, fordi det ville kreve å akseptere at de hadde tatt feil. At de ikke lenger automatisk hadde rett. Den samme feigheten finnes hos flere i denne historien – også hos Abida selv, når hun overfor politiet benekter volden som skjer i familien, eller når hun i lang tid hindrer seg selv i å gjøre det som Ibsens Nora gjorde: Å gå fra ektemannen.

Men Abida tar et oppgjør med den eksistensielle feigheten både hos seg selv og i miljøet som holder henne fanget, ved å la meg fortelle hennes historie. Ved å ha latt oss alle ta del i hennes kamp, gjør hun det Peterson skriver er motstykket til feigheten: Hun ekspanderer og utforsker eksistensen.

Med bokutgivelsen er det altså debattanter i lukkede grupper på Facebook som må slite med den eksistensielle feigheten, som ennå mener at makt gir rett. De mener at det er Abidas åpne fortelling som er til skade for miljøet, men ser ikke at det er deres krav til taushet som gjør at miljøet står i fare for å stagnere.

Dette er velkjente problemstillinger. Enhver kultur har fortellinger og eventyr som forteller om farene ved eksistensiell feighet. Det kan gjenfinnes i myter og eventyr verden over. Blant de vanligste mytene er heltemyten. I sin enkleste form handler den om en person som løsriver seg fra det etablerte samfunnet, og går ut i kaoset hvor hun sloss med det ukjente og nye, i form av et monster eller noe monstrøst. Helten overvinner monsteret, og får som belønning skatten monsteret har holdt for seg selv.

Abida trer inn i denne rollen når hun har latt meg skrive om hennes liv, og i valgene hun gjør: Hun hopper i fallskjerm, hun går på dansekurs, hun skiller seg. For hver ting hun gjør, vinner hun en ny del av friheten.

Dette er seire som ikke kommer uten ofre. Blant de mange hindrene som helten i mytene må overkomme, er gjerne eksempler på personer som mener at enhver ny synsvinkel er en fare for det bestående.

Les også: Folk som Kanye West må konfronteres, ikke kanselleres

Askeladdens heltemot

Det norske eventyret om Askeladden og prinsessen som ingen kunne målbinde, er et klassisk norsk eksempel. Prinsessen, et åpenbart bilde på samfunnet, kan alt, vet alt, og har et svar rede til alle. Hun kjeder seg, og hvis hun ikke gifter seg – tar til seg nye impulser – utvikles ikke samfunnet videre.

Tre brødre begir seg ut for å målbinde prinsessen. Men bare én av dem er nysgjerrig og søkende. Langs hele veien finner Askeladden ting som brødrene mener er ubrukelige eller frastøtende. Brødrene ler av ham, men i møtet med prinsessen går det dem dårlig. De står innenfor det samme rammeverket som prinsessen, og klarer ikke å se hva som kan tilføre samfunnet nye erfaringer og kunnskap. Det får de svi for. Askeladden er ikke redd for skammen som følger av det å mene noe annet enn andre. Slik får han prinsessen – og redder samfunnet fra stagnasjon og kollaps.

Ingenting nytt kan bli lært hvis du allerede forstår alt som sies. For å lære noe nytt må du la deg målbinde. Du må gjennom en periode av kaos, hvor du ikke forstår hva som blir sagt eller gjort. Bare den som tåler å leve i usikkerheten og kaoset, hvor du føler deg dum, truet eller som et halvt menneske, vil komme gjennom det.

De som kronisk krymper seg i møte med alt uventet, slutter å utvide territoriet hvor de er kompetente mennesker, og de mister troen på egen evne til å overleve. De blir stadig mer mistilpasset etter hvert som ting de tok for gitt forandrer seg ukontrollerbart omkring dem.

Heltemyten er en eviggammel oppskrift på hvordan et samfunn overlever uten å stagnere. Et samfunn må i likhet med mennesker utvikle seg. Derfor trenger vi personer som trosser truslene om å bli utstøtt dersom man gjør det uventede og farlige.

Abidas reise er en hun har tatt for mange av oss, også de som nå hylende og skrikende forsøker å målbinde henne.

Les også: Subjekt mener: Reaksjonært og autoritært å avinvitere Abid Raja