Hun er utdannet skuespiller, men må som regel spille «thaimassør» eller «postordrebrud»

Hun vanskelige, som sier ifra

Tjelta etterspør mer offentlig debatt om strukturell rasisme i film, tv og scenekunst og mener at hvordan dette utspiller seg i underholdningsbransjen ikke har vært et presserende nok samfunnsanliggende til å utfordre tilstrekkelig.

– Det er mange som hevder at de er opptatte av mangfold, men mangler kunnskap om hvordan man skal sørge for at det er fruktbart, sier Tjelta.

– Jeg opplever ofte på audition at jeg enten blir brukt som et multikulturelt innslag, hvor institusjonene skal vise at de er gode på mangfold, eller at jeg blir den vanskelige, som sier ifra.

Som norsk statsborger med stavanger-dialekt, mener Tjelta at det ikke akkurat burde kvalifisere godt nok som alibi til å fylle «mangfoldskvoten».

– Jeg skulle gjerne få anvendt utdanningen min som skuespiller tilstrekkelig og vært en del av «vanlig» dramatikk, men så lenge det ikke snakkes om strukturell rasisme i film, tv og scenekunst, blir jeg tvunget til å spille i politiske stykker som tar opp nettopp rasismen som ikke snakkes om.

Hun mener det ikke holder at verken ordensettende organer som Kulturrådet, eller private aktører som regissører, dramaturger og castingbyråer, har mangfold på agendaen, så lenge medlemmene blant disse ikke kjenner rasediskrimineringen på kroppen.

– Istedenfor å speile mangfoldet i samfunnet, fremheves ofte stereotypiske fremstillinger av fargede. Det nærer opp under hverdagsrasisme og fortsettende ignoranse og uvitenhet, sier hun.

– Jeg vil se forandring , men når institusjonene ikke evner oppgaven, må en ta et individuelt standpunkt hvor man velger å ta utfordringen selv, medvirke i andres kunst, eller gi etter. Men noen må ta ansvar for at neste generasjon skal kunne oppleve ikke-stigmatiserende representasjon i kunst, film og tv.

– Men må man være flerkulturell for å gjøre gode vurderinger rundt representasjon? 

– Det er viktig at de som tar avgjørelsene forstår at ansvaret går utover mer enn representasjon. Det innebærer også å dekke mangfoldet av narrativer som ikke framhever og opprettholder en slags stigmatisering. NRK har for eksempel ikke bare et ansvar om å representere hele befolkningen i programmene sine, men å være kritiske og bevisste på å ikke sementere stereotypiske forestillinger av blant annet ungdom i Groruddalen, sier hun.

Prosjektleder for NRK-serien «Side om side», Sigmund Falch, innrømmer at de ikke tenkte nok på mangfold da de startet programmet for åtte år siden.

– Vi er opptatte av mangfold, og tenker på det nå. Vi har selvfølgelig et ansvar som alle andre, men vi var sikkert ikke flinkest i klassen da vi startet med programmet, sier Falch til Subjekt.

– Nå har vi hatt den samme gruppen skuespillere i serien siden start, og hvis vi nå skal caste nye roller til programmet, er det definitivt noe vi må ta med oss til bordet. Vi tenkte ikke på det da vi startet, men var opptatte av hvem som passet sammen i rollene, og hadde nok ikke mangfold oppe på tavlen den gang, sier Falch.

Dramaturgen ved Den nationale scene på sin side. Han, Morten Kjerstad, forteller at mangfold er noe de er veldig opptatte av og mener at det ligger i samfunnsansvaret til alle teatre å sikre det. Han har dog aldri erfart at fargede skuespillere opplever at de sliter med å få roller som ikke bygger opp under stereotypier.

– Vi ønsker å gjenspeile mangfoldet i samfunnet, hvor alle har like rettigheter, sier Kjerstad.

Han legger til at det er like lett å få skuespillerjobb på Den nationale scene, uavhengig av etnisitet, seksuell orientering, kjønn, alder, religion eller funksjonsevne.

– Utfordrer dere dere selv på hvem dere caster til hvilke roller?

– Ja, hele tiden, sier Kjerstad, og fortsetter:

– Vi har en mørk skuespiller i hovedrollen til «Peter Pan» og i «Namnet». Andre eksempler er at vi valgte en skuespiller med downs syndrom i «Vildanden», og at hele konseptet i «Cabaret», som spilles nå, er en hyllest til seksuelt mangfold.