Derfor skriver jeg sosiolekt

Språket er aldri statisk. Det er historisk, estetisk, personlig og ikke minst politisk. Ergo skriver jeg på sosiolekt, skriver Ida Madsen Hestman.

Det oppstod en liten diskusjon her i redaksjonen: Hva slags språk skal Subjekt bruke utad? Siden har jeg blitt bedt om å skrive en kommentar om det. Her er’n.

Etter at jeg sakte men sikkert ble mer bevisst på mitt eget språk, har jeg skrevet på sosiolekt så ofte jeg kan. Både som del av min identitet, og som måte å formidle noe på.

Jeg stiller jeg meg sterkt kritisk til det å skrive på det jeg anser som et mer konservativt «Aftenposten-språk», altså mye bruk av hankjønns-endinger der man kan egentlig kan velge mellom hun og han. Men i likhet med nynorsk, er også bokmål en form der man kan ta ytterlige flere valg når man bøyer substantiv.

Men skriftspråket er aldri statisk. Det blir hele tiden utfordret av oss selv.

Annonse

Dette er hvorfor jeg mener sosiolekt bør være en form man skal ha frihet til å uttrykke seg i, en som kanskje aller mest kommer til sin rett i kommentar- og debattsjangeren. 

«Why I write»

Språket er noe vi bruker for å kommunisere. Derfor vil jeg lene meg på George Orwell-klassikeren «Why I write» (1946) som koker argumentasjonene for hvorfor man kjenner en trang til å formidle noe, ned til fire punkter: 

1. Ren egoisme. Et ønske om å være snakket om, ha relevans, være beundret, eller sett.

2. Estetisk entusiasme. Ønsket om at det man skriver skal se bra ut, enten man kjenner en tilfredstillelse i det å kjenne på ordlyden, godt formulerte ord og flyt i en god prosa, eller rytmen i en god historie.

3. Historisk impuls. Motivet for å formidle, men fra ønsket om å se ting som de er, i jakten på sanne fakta, i å bidra til å gi en versjon av sannheten, til arkivering for senere bruk.

4. Av politiske årsaker. Orwell skriver at «ingen bok er genuint frie fra politisk bias», og at dette motivet er det mest brukte: «a desire to push the world in a certain direction» i enhver person, før han konkluderer: «The opinion that art should have nothing to do with politics is itself a political attitude».

Likeledes kan alle disse fire grunnene overføres til forfatterens språk, hens form og estetikk. Skriftspråket som er et sett av tegn som vi er enige om innenfor et språk, på grunn av dets grammatiske regler. I mitt tilfelle ønsker jeg så langt det lar seg gjøre å skrive på sosiolekt. 

Dette fordi sosiolekt er 1. egoistisk, 2. estetisk, 3. historisk i at språket gjengir og gjenspeiler hvordan noen ordlegger seg i sin samtid, og 4. det er politisk, et ønske om å påvirke gjennom tonalitet og form.

Her vil jeg utdype de fire punktene, men også legge til et siste, om språket som form, og dets vilkårlighet. 

1. Språk er egoistisk

Språk er personlig. Det glemmer vi litt for ofte. Ethvert valg vi gjør når vi skriver, foruten de lovene som gjelder for ethvert språk, og som er knytta til språkets struktur og oppbygging (som verb, adjektiver, substantiver, preposisjoner, setningsledd, punktum og kommaregler) gjør vi hele tiden, og de handler ofte om hvordan vi selv vil fremstå – bevisst og underbevisst. Derfor er alle språklige valg også farget av hvordan vi ønsker å fremstå i en viss grad. 

Språket gir avtrykk av hvem du er. Det som man har vokst opp med, det som speiler deg. Språket er personlig i hvordan det er knytta til personlige opplevelser og hukommelse. Ordvalgene du gjør og henter fra din hjernebank, og er knytta til dine erfaringer med språket i seg selv. Språket speiler miljøet ditt, eller hvordan du ønsker å fremstå. Den er knytta til de ordene du trolig bruker mest, basert på erfaring og inntrykk, basert på miljøet ditt. Kanskje leter du noen ganger etter ord du har brukt minst eller nesten aldri, nettopp av den grunn. Og akkurat som at man kan høre på stemmen min hvorvidt jeg avslører at jeg er skuffa, engasjert, eller reservert når jeg snakker, kan også tonaliteten i skriftspråket til en viss grad fortelle noe om hvem jeg er, eller tilstand jeg er i, eller ønsker å fremstå i.

Å velge å skrive bokmål eller nynorsk er for eksempel bevisste valg. Det samme gjelder valget om hvorvidt du vil forholde deg til sosiolekt. Jeg selv ønsker ikke å forfine språket mitt på noen måte mer enn det som føles naturlig. Det handler igjen om identitetsfølelse, om hva som opplever ekte og påtatt, hva som er naturlig, slik at jeg selv tror på det jeg selv vil formidle. Derfor velger jeg formen min bevisst. Ikke minst er det av den grunn et viktig poeng for meg å distansere meg fra et konservativt, «pent» språk. Jeg mener språk kan og bør være progressivt. Mine valg er personlige, også språket. Ergo er språket personlig.

2. Språk er estetisk

Det er mange ord som ikke er nødvendige når vi skriver, men vi er langt forbi det at språk kun ene og alene handler om å kommunisere på bare én måte. Språket kan like mye være en måte å kle seg på. Skape fasade, ved å berike det på ulike måter, eller man vil kanskje være mer naken og avslørende. Språk er som med alle andre måter å uttrykke seg på, som kunst, foto, musikk, film. Språk er også tegn, semiotikk, ikke kun ordlyd. Språk er også samblandingen av lydrekka du lager i hodet når du leser noe for deg selv. Det skal være harmonisk eller oppstykka. Korte eller lange setninger.

Der du bruker ordet «folksomt», bruker jeg kanskje ordene «stappfullt», men vi følger begge reglene for det gitte språk. Hele veien i oppbygningen av en setning, og i å skrive avsnitt, gjør du overveielser, mer og mindre bevisst. Kanskje du senere bytter ut et adjektiv, eller et verb, eller putter inn noen flere ord for å få det til å se bedre ut etter din smak.

I tillegg til å velge å fremstå på en viss måte, gjør vi også ordvalg og retningsvalg kontinuerlig. Som når vi velger å forkorte eller forlenge setninger. Eller smykker språket med gjentakelser, superlativer, adjektiver, metaforer, alliterasjoner. Eller vi velger å ikke gjøre det overhodet. Og selv om vi tilpasser språket til enhver sjanger, som kanskje særlig sakprosa, der man helst ikke skal overdrive, men utvise et bevisst og nøkternt språk, gjør vi likevel valg hele tida. Disse er paradigmatiske og syntagmiske, og bygger opp enten ord, eller hele setninger. 

Fordi jeg fra før forholder meg til språkets regler slik at alle andre som kan norsk forstår strukturen i setningene, fordi vi er alle med på disse premissene som gjelder for skriftspråket, kan jeg nettopp bruke de a-endingene der jeg har lov til å bruke de, uten at du ikke forstår hva jeg skriver. Det er ikke inkonsekvent fra å skrive mer konservativt i en annen tekst, for den andre teksten er uansett så annerledes fra min skrivemåte i alle de andre valgene forfatteren tar, at det å argumentere for en konsekventhet i visse ordenindinger rett og slett blir absurd. 

3. Språk gir historisk perspektiv om sin samtid

Språket gjengir og gjenspeiler hvordan noen ordlegger seg i sin samtid, og representerer et perspektiv av flere, som at det eksisterer mange sannheter, finnes det mange måter å se verden på, og likeledes uttrykke seg på.

Kanskje spesielt i kraft av å være en minoritet, i ferd med å dø ut, er det viktig å bevare sosiolekt, lik man argumenterer for å vedlikeholde nynorsk, ja til og med gi statlige midler til de av oss som velger å uttrykke oss på riksmålet. Videre sier det noe om klassebakgrunn, identitet, og hvorfor sosiolekt er marginalisert. Noen velger å distansere seg fra en dialekt eller sosiolekt av ulike grunner, men handler gjerne om klasse eller sosial tilhørighet. Hvorfor har hunkjønnsord blitt så marginaliserte, forresten? Kan det tenkes at dette også speiler en underbevisst oppfatning av feminine og maskuline ord? I såfall er det interessant hvis oppfattelsen av hva som er feminint og maskulint endres med tiden. Og oppfattelser av ulike ting endres gjerne med tiden.

I Oslo kan språket ditt både si mye om hvor du kommer fra, hvilken klasse eller side av byen du tilhører, samtidig som det ikke trenger å gjøre det overhodet. Det er uansett et språklig mangfold i hovedstaden på grunn av mye innflytting, noe som er fint, fordi den variasjonen som eksisterer, sier noe om språkets betydning for autentisitet og identitet. Det er også med på å utfordre språket.

Sosiolekter og dialekter er viktige å bevare for ettertiden fordi det indikerer at vi har hatt mange ulike måter å kommunisere på som har eksistert. For eksempel sier dialektmangfoldet vårt noe om at mange kan leve i samme land og uttrykke seg så ulikt, og likevel forstå hverandre helt fint. Vent, det var forresten poenget mitt i forrige punkt også.

4. Språk er politisk 

Det estetiske er sterkt knytta til det politiske, et ønske om å påvirke gjennom tonalitet og form, til å bidra til å dytte noen i en retning. Det kan kanskje starte med holdning til sosiolekt: Forekommer det oftere, normaliseres en holdning til det, lik alle former for slangbruk og nyord. Det er ikke mange år siden det å snakke nordnorsk ble sett ned på i hovedstaden, eller siden Østfold-dialekt var ulovlig å snakke på rikskanalen. 

Selv om man som journalist og skribent er bevisst på språket: Alle valg du gjør, er noe du gjør utifra ditt ståsted, og din overbevisning i noen grad. Også det å ta stilling til noe eller ikke. Slik er også språket med på å vise det. Ja, vi bestreber kanskje å skape objektivitet når vi skriver journalistisk, eller sakprosa, men språket vil alltid være personlig og dermed vil det også være en politisk faktor tilstede, bare i det du velger å se på som viktig, og dermed vektlegge i det du gir plass til det i det du skriver om – og likeledes i hva du velger å ikke skrive om. I hvilke ord vi velger å beskrive ulike fenomener, personer, hva som er problemer og utfordringer – og ikke.

I tillegg vil jeg legge til en femte grunn:

5. Språket som form er vilkårlig

Det er aldri stilleståene. Vi skriver ikke på dansk lenger i dag, av en grunn: Språket er alltid under utvikling. Det skjer hele tiden en organisk prosess, slik er det også en så viktig del av vår identitet.

Språket er et sett med tegnbokstaver som vi vet hvordan vi skal dekode fordi vi følger de grammatiske reglene (på norsk linje for linje fra venstre til høyre, og så nedover), det er ikke basert på matematiske eller naturvitenskaplige lover. Derfor kan vi tillate oss å gjøre flere valg som er riktige innafor de gitte språkreglene. Man kan også i blant diskutere hvorvidt noe er korrekte språklige formuleringer, og enkelte ganger skriver man også til og med feil med vilje, for å eksemplifisere et poeng, eller være morsom, eller man skriver mer muntlig, kanskje for å gi innrykk av en måte en person er på, som et virkemiddel.

Fordi språk er dynamisk og alltid i utvikling med oss selv, gjennom oppvekstprosessen, gjennom miljøet vi til enhver tid er i, gjennom ekseprimentering med sjangre, og innbakte prinsipper for de ulike sjangrene, som utfordres hele tiden, blir det også like ulogisk argument å påstå at vi skal tviholde på det jeg kaller en konservativ språkform, en med flest hankjønnsendringer, som å skulle mene at vi alle skal skrive på nynorsk. Det er å distansere meg fra språket. Det er fremmedgjørende. Da reagerer jeg heller på det at flere blander inn engelske ord og uttrykk i skriftspråket, uten at folk ser ut til å reagere på det. Ordet «kid», for eksempel, som vikarierende for «barn» eller «unge›, blir stadig flittigere brukt, også i skriftspråket.

Så lenge bøyningsvalgene man gjør er konsekvente innenfor samme tekst, er det en struktur i det vi avkoder tegnene i hver setning og avsnitt. Lik prinsipper for design eller foto. Det er altså et mønster man følger som er konsekvent. Men språket i seg selv er og forblir aldri stillestående. Det ligger i språkets natur. 

Språket vårt er aktivt og dynamisk, og man gjør hele tiden valg etter hva slags diskurs språket går inn i. Språket er levende, historisk, estetisk, personlig og politisk. Alltid. Og derfor skriver jeg sosiolekt.