– For å etablere et levedyktig selskap innen mote, kreves enormt store ressurser

Er det umulig å leve av norsk mote? Ser man på det norske designkontoret Office for Form and Contexture (O-F-C) sin skjebne, skulle nok mange nesten tro det.

– O-F-C legger til rette for at ulike fagretninger møtes i en felles plattform for å utforske form. På den måten har vi utviklet nye prosjekter med utgangspunkt i mote, sier Øyvind Ruud.

Han er mannen bak O-F-C, et norsk designkontor med samfunnsmessig brodd. Men det er ikke først og fremst tverrfagligheten ved det norske designkontoret som har blitt hyllet, men klærne og debutkolleksjonene.

Nå kan de melde om at motesatsingen i O-F-C vil avvikles.

Annonse

– Vi har levert to store kolleksjoner, men det er ikke bærekraftig, sier Øyvind Ruud.

De ønsker å fortsette designkontoret «og jobbe med form i ulike kontekster», sier Ruud. Men for å overleve i det harde været for norsk mote, forlater de rendyrket moteproduksjon for å ty til reklamebransje, nettsideutvikling og andre kreative prosjekter som dreier seg om «alt annet enn motedesign», bekrefter han.

Selv om O-F-C på kort tid ble anerkjent som norske motedesignere å følge med på, og til tross for all den positive oppmerksomheten rundt debutkolleksjonen – omtalt i Vogue, DOGA-merket for årets nykommer, og så videre – ser fremtiden mørk ut for det norske designkontorets satsing på motekolleksjoner.

– Klart det finnes marked for et nytt norsk merke som retter seg mot luksusbransjen. Men for å sette i gang en slik produksjon, kreves det enormt store ressurser. Etableringen av et levedyktig selskap innen mote krever startkapital, tilrettelagt produksjon og distribusjon, sier han.

Håp for fremtiden, men ikke nå

Leder og grunnlegger av Oslo Runway, Ditte Kristensen, sier til Subjekt at hun tror det absolutt er mulig å overleve som klesdesigner i Norge, men at det som i alle bransjer krever flere år med mye arbeid uten stor økonomisk avkasting.

– Det er først de siste årene at norsk mote på ordentlig har vært i vinden. Både nasjonalt og internasjonalt. Men for å få til større støtteordninger for norsk mote, trenger bransjen å vise kontinuitet, og at det klarer å ekspandere og vise vekst over en periode.

Kristensen tror at man i tiden fremover vil se flere støtteordninger som ser potensialet i norsk design. At flere vil bli interesserte i å bistå norsk mote og skape vekst i bransjen.

– Det er flere ting som skal til for å få det til, men tålmodighet, erfaring og foreståelse av bransjen er helt essensielt, sier hun.

Mote faller mellom to stoler

Men for dagens designere forblir det kanskje et håp for fremtiden. For å orientere oss i den faktiske situasjonen som norske motedesignere har befunnet seg i, og akkurat nå, har vi kontaktet kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann, også kjent som «Estetikeren» i Morgenbladet.

Brochmann mener norsk motebransje sine utfordringer i dag, og at de kan trekkes tilbake til etterkrigstiden, hvor norsk mote fikk problemer med å posisjonere seg mellom kunst, kunsthåndverk og det nye begrepet design; god form med utilslørte intensjoner om storskalaproduksjon.

– Med haute couture på vikende front og prêt-à-porter på fremmarsj, ble det mer problematisk å inkludere norsk motedesign i de eksisterende støtteordningene som omsluttet kunsten og kunsthåndverket. Den holdningen har på mange måter holdt seg frem til nå, sier Brochmann.

Og for de dødelige kommer presiseringen: Haute couture er et fransk, men internasjonalt brukt motebegrep om skreddersydde klær – i motsetning til de masseproduserte klærne som kommer i standardstørrelser. Litt som kunsthåndverkvasen (unikt verk, men med funksjon) i forhold til Kähler-vasen (masseprodusert).

Brochmann mener det er behov for et kompetanseløft.

– Vi må ha støtteordninger besatt av fagfolk som kjenner moten både som industri og viktigst, akkurat nå, som kultur.

Hun presiserer:

– Vi må ha ulike støtteordninger som omfavner ulike måter å tenke merkevare, produksjon og salg på. Ordninger som både anerkjenner Anne Karine Thorbjørnsens jakt på nye klestypologier, Haiks bærekrafts-ideologi og Moirés kommersielle satsning.

– Når det er sagt må vi også huske på at en sunn bransje ikke handler om at Bik Bok Runway Award skal flomme over av nye talenter hvert år, men at vi gir de dyktigste muligheten til å klare seg på sikt.

– Er det mulig å overleve som klesdesigner i Norge i dag?

– Det er opplagt. Men designernes overlevelse er også avhengig av vår vilje til å kjøpe dem, ikke bare «støtte».

Brochmann mener at gode designferdigheter, eller god markedsforståelse, ikke er nok.

– Det gjelder å ha en merkevare som forankrer produktet i en modell som treffer samtidens krav om bærekraftig produksjon, lokalt initiativ og tydelig historiefortelling. Med flere lettfattelige knagger å henge moten på blir det lettere for utenforstående aktører å komme med pengepungen.

Mener KHiO bør ta grep

– På KHiO er det hovedvekt på det kreative, men det er viktig å ha en forståelse for det kommersielle for å sette ideer ut i livet, sier Øyvind Ruud.

Forklaringen passer godt med designkontorets korte motesatsing. O-F-C startet som en del av sjefsdesignerens masterprosjekt ved designlinja på Kunsthøgskolen i Oslo, der utgangspunktet var å jobbe med merkevareutvikling med utgangspunkt i lansering av et nytt klesmerke. Siden utviklet det seg til å bli en reell merkevare, men hvordan skulle de manøvrere seg herfra? Og var det hele tatt mulig?

Ingen av ekspertene uttaler seg om enkeltsaken. Men det er fortsatt et uforklart gap mellom Kristensen og Brochmanns håpefulle uttalelser og O-F-Cs omdirigerte satsingsområde. For at O-F-Cs motesatsing møter samtidens krav om lokalt initiativ, bærekraft og tydelig historiefortelling kan gjenspeiles i den positive omtalen som designkontoret til nå har fått på debutkolleksjonene.

Øyvind Ruud mener at det er mer som skal til, og at moteskolene, særlig Kunsthøgskolen i Oslo, ikke forbereder designstudentene godt nok for verdenen utenfor.

– Motelinja på KHiO må legge til rette for muligheter til å inngå profesjonelle samarbeid med industrien, og ikke minst følge opp dette for å påse resultater.

– Men har man ikke til en viss grad ansvar for dette selv?

– Jo, men vårt prosjekt er et eksempel på nettopp dette. Vi samarbeidet med Oslo Runway, F5 Concept Store, Team models, Battery Black Edition og jeg fikk ekstern veiledning fra Creuna og KnowIt i kommunikasjonsbransjen. Vårt prosjekt handler om merkevarebygging, kommunikasjon og markedsføring, i tillegg til kunnskapsutveksling og tverrfaglig samarbeid.

Likevel er det noe som mangler.

Ruud, som i tillegg til mastergraden fra Kunsthøgskolen i Oslo, også har en bachelor i design og markedsføring fra Central Saint Martins i London, kan fortelle at den fagansvarlige ved sistnevnte skole kontakter ulike selskaper i bransjen for å opplyse om talentfulle elever. Dette genuine ønsket om å skape en fremtid for sine designelever, og en orientering i markedet, savner han i Oslo.

Han mener også at det ligger et ansvar hos de statlig finansierte skolene, som KHiO, om å tilby kunnskap om hvordan man skal tjene penger på det man gjør, slik man kan være med på å utvikle fagfeltet videre.

– Men også samfunnet til det bedre. O–F–C er et direkte svar på dette. Vi ønsket å utvikle kunnskap som er relevant for bransjen, i tillegg til å være designere, sier Ruud.

– Kreativ utfoldelse er kjernen

– For et masterstudie i design på en kunsthøgskole, går det til kjernen av vårt arbeid at den enkelte får mulighet til å utvikle seg som skapende designer og utøver i valgt fagområde, sier Karianne Bjellås Gilje.

Hun er dekan ved avdeling design på Kunsthøgskolen i Oslo.

– Det er også det studentene søker på, og som beskrives i vår studieplan for vårt toårige studie. Vi har også emner som entreprenørskap og en rekke møter med alumni og bransjen. Ønsker man mer dyptgående bedrifts- eller økonomiemner, tilbys det ved andre utdanningsinstitusjoner, fortsetter hun.

– Hvorfor er det så vanskelig å leve av norsk mote?

– Det er et et stort og kanskje litt upresist spørsmål, som bransjeaktører er riktigere til å svare på enn meg. Jeg vil imidlertid framheve at det er flere sterke, norske merkevarer innen klesbransjen i Norge nå enn på lenge, som både gjør det godt kunstnerisk og kommersielt.

– Som hvem?

– Tenk bare på Cathrine Hammel, Elisabeth Stray Pedersen, IBEN, T. Michael, Norwegian Rain, Admir Batlak, FWSS, med mange flere. Så har du mange tydelige, unge enkeltdesignere som vinner priser internasjonalt og nasjonalt, flere med bakgrunn fra KHiO. Og ellers er det jo verdt å huske på at den norske sportsklesbransjen stor.

Bjellås Gilje påpeker også at det er viktig å inngå samarbeid på tvers av fagområder:

– Hvis man som student knytter bånd til medstudenter på ulike fagfelt, og benytter seg av de kontaktene vi legger til rette for gjennom studieløpet, har man en god pakke for veien videre, sier hun.