Hvor lenge har P3 Gull råd til å gå i de samme skoa?

Der den tv-tekniske produksjonen leverer så det suser, er innholdet i P3 Gull fortsatt smalt og forutsigbart. Det er på tide med noen justeringer, skriver Subjekts musikkredaktør.

Det er ikke så viktig å bli lista på radio lenger. Kanskje fordi lytterne i større grad forventer musikk av høyere kvalitet. Radioen har blitt go-to for det forutsigbare, noe kjedelige.

Kanskje spesielt fordi internettæraen – med nye strømmeplattformer og større brukermakt – nettopp utfordrer de etablerte mediene, både globalt og her til lands.

Se det i samspill med et radioformat som er smalere enn før, der den «lille» satsinga som eksempelvis P3 en gang var langt bedre på, hva gjaldt å få frem bredden i musikk, har skrumpet inn som en hard rosin.

Da er det jo litt interessant at selveste P3 Gull har blitt en slags kul greie, og fortsatt ser ut til å holde stand – for femte året på rad – når vi vet at dette egentlig bare er et show som skal hedre artistene som radiokanalen selv har spilt sånn halvveis ihjæl og hypet på forhånd.

Annonse

P3 Gull har klart å bli en spektakulær og velskodd sending på tv, samtidig som det ser ut til å være et sted «alle» vil være denne kvelden (for ikke å snakke om P3-etterfesten, og artistfesten – så lenge det er mange nok nødutganger, hvert fall).

Nomineringene og de fire prisene «Årets liveartist», «Årets nykommer», «Årets låt» og «P3-prisen» henger i tråd med P3s etter hvert så vante stil: Litt for trygt, for liten bredde i musikkprisnominasjoner og for lite impulsivt. Selv Spellemannprisen er mindre forutsigbart (tenk bare på takketalene til et visst band kalt Plumbo og en viss frontfigur i Beglomeg).

Det mest vågale som er nytt i år, er at Urørt-artisten Girl in Red spilte live, men med sine fem millioner streams på Spotify er hun kanskje ikke så dristig valgt av P3, eller.

For lite representativt

P3 Gull skulle være et publikumsorientert alternativ til det de mente var en altfor bransjehøytidelig Spellemannpris. Derfor kommer den årlige fan-møter-artist-opplevelsen – i år i form av Emilie Nicolas’ direktesendte intimkonsert for en P3-lytter på andre siden av byen. Det er et fint øyeblikk, en fin tanke og godt gjennomført, slik man kan forvente av en norsk rikskringkaster.

For der nominasjonene er mer forutsigbare og for få til å overhodet være representative for norsk populærmusikk og musikk for unge som sådan, fungerer estetikken: Scenografien, kameraproduksjonen, lysdesignet, og dekoret. Det er det som år etter år blir den store overraskelsen, når de tilsynelatende på lavbudsjett lager store opplevelser. Se bare i bakgrunnen på toppbildet – ja, du ser søppelposer som visuelle elementer i bakgrunnen.

P3 Gull har muligens blitt best i landet på å skape en rå flerkameraproduksjon, både av musikkopptredenene underveis i showet, men også som helhetlig TV-konsept.

Det ser vi også i år: Lysdesign i godt samspill med bildemiksinga på Unge Ferraris helhjertede levering, Emilie Nicolas og Kringkastingsorkesterets forhåndsinnspilte video på Salt, som transformerer Oslos havnelagerside til noe så stemningsfullt og vakkert, at selv Moddi lar seg rive med, gråtende, med behov for å proklamere det på Twitter.

Eller green screen-løsninga på Astrid S’ «Emotion» – som egentlig er en musikkvideo i liveformat. Det er nytenkende, kreativt og friskt. All ære til de som gjør den største jobben her.

Nei, ikke deg, tekstforfatter, men deg, tekniker. Det er bak kamerastativer og i kringkastingsbusser at det tas sjanser, bokstavelig talt. Med tanke på hvor stort apparat dette er, og hvor mange som skal med.

I skyggen av Flesvig

Mens andre står tilbakelent i kule smykker og glitrer, bedriver mange på lys-, bilde-, og lyd-siden nesten ekstremsport under en sending som det her. Det er noen som løper ganske mye. At undertegnede selv har jobba som «gutt på gulvet» de tre første P3 Gull-sendingene, gjør meg ikke totalt inhabil, tvert imot har det gitt stort innblikk  i hvor kompleks og adrenalin-kick-stressende en slik tv-produksjon kan være.

For eksempel har man risikert å få en neve i trynet av dritings og aggressiv publikummer som ikke vil flytte seg for kamera fordi han ville ta selfie med Leo Ajkic, dette mens kameraet filmet live like ved siden av krangelen som pågikk.

På et show som P3 Gull er det så mye som potensielt kan gå gæernt, så mye som skal klaffe på sekundet, og plutselige hindre på veien det skal hoppes bukk over, kommandoer som ikke besvares, folk som løper til feil mikrofon, (berusede) publikummere man skal slenge kabler over og gjennom. You name it.

Er det noe jeg savner på produksjonssiden i år, er det heller mer av de lange tagningene der flere ting skjer underveis, i ett kjørende kamerabilde, og knytter direktehendelser på scene og publikumsområdet sammen. Disse er også de vanskelige, men som logistisk imponerer.

Dårlige vitser foran musikk

Jeg tipper de fleste som ser på, gjør det for å få den der årlige oppsummeringa av årets beste artister i liveformat, vist på nytenkende måter. Fordi showet, rent teknisk er spennende, proft og innovativt. Det er sterke live-leveringer av artistene.

Så hvorfor ikke droppe mer av de unødvendige mellompassasjene? For noe av det svakeste med hele showet den korte timen dette varer, er det som sies imellom, som vil ta litt for mye oppmerksomhet. Det blir litt feil fokus.

Legger man til flere priser og musikkopptredener til showet, kan man for eksempel kutte ut programledere som tror de er prisutdelingens midtpunkt, med utdaterte «jazzer med gutta»-«vitser», som tror man sjokkerer ved å snakke om forhud som trekkes tilbake, eller ved å insinuere at man som jente må være tynn og unngå graviditet for å være noe menn skal like å se på.

Sexisme og plumpe poenger i et slags forsøk på å være hipp og kul er for meg en merkelig prioritering som dessverre har vært en tradisjon i alle år av P3 Gull. En musikkprisutdeling som tar seg selv på alvor, klarer helt fint å være både sjarmerende og komisk, uten billige innslag av prepubertal standup som rett ut undervurderer unge publikummeres smak.

For lite progressiv

Det er rom for å være mer progressiv i P3 og deres egen prisutdeling, når man har et så populært show som når så bredt. Det er da man kan gi de litt sære mer plass, enten i form av én til to priser til, eller også flere liveopptredener. Selv om ikke P3 alltid setter musikkmangfold fremst, skal dette showet være en hyllest til musikken.

Man kan gjøre noe med det at holdningen som tidligere var mer knytta til den gjengse undergrunnsartist, plaga jazzist og eksperimentalist, har med åra blitt ganske stuerein. Den om at det ikke lenger er så viktig å bli lista på radio.

Man kan jo problematisere en korrelasjon mellom visse bronsealderske måter visse politikere mener er best å innkreve lisens på, samtidig som rikskringkasteren må forholde seg til en god liste av krav i NRK-plakaten som ingen andre konkurrerende kommersielle aktører trenger bry seg med overhodet – og samtidig levere noe smakfullt til hele Norges befolkning. For det er vanskelig. Kombinere det smale og brede. Og så legitimere seg selv som kringkaster ved det nå ut til et visst antall publikummere. Og så må man kutte under økonomiskpress, og sånn. Og da er det ikke alltid man heller har like store tøyler til å forholde seg til NRK-plakatens paragrafer om bredde og mangfold, som eksempelvis gjelder musikkuttrykk. For det gjør i hvert fall ikke P3. 

Å bli bedre på mangfold, bredde og kvalitet må kanskje starte hos P3 som kanal i seg selv. Men P3 Gull som tv-sending leverer allerede i toppsjiktet på produksjon. Her har man makt og mulighet til å gjøre de valgene som noen mener man ikke kan på radio – som å etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping, og ha tematisk og sjangermessig bredde, for unge. P3 Gull kan i den grad den er selvstendig, som del av NRK TVs storproduksjoner, bli bedre gjennom å konsentrere seg om sine mangler på innholdssiden, skrive bedre tekster i mellometappene – ja, ta ungdom mer på alvor. For designet og skjelettet er allerede top notch.