Nuart utvider mitt eget snevre syn på hva gatekunst er

Som nylig innflyttet Stavangerborger ville jeg finne ut hva den populære kunstfestivalen Nuart er. Er gatekunst noe vi burde være interessert i?

«Nuart sprer seg som en sopp», sa kunstner Natasja Askelund  til NRK Rogaland i 2016. «Gatekunsten startet som et opprør, men nå er den stort sett kjedelig underholdning. Det er pubertalt og minner om en tenåring som henger opp plakater på rommet for å provosere, men som vet at han får bo hjemme uansett» sa kunstkritiker for Morgenbladet, Sigrun Hodne i samme sak.

16 år gammel festival

Nuart er en internasjonal kunstfestival for samtids-gatekunst. Festivalen ble startet i 2001 av britiske Martyn Reed fordi han syntes at kunstmiljøet i Stavanger hadde stort forbedringspotensial. Deretter har han holdt det gående med en årlig kunstfestival hvor huseiere rundt om i Stavanger får søke om et eller flere kunstverk oppført på sin vegg, tak, dør eller hvor nå kunstneren måtte ønske.

– Vi har gitt kunsten tilbake til folket, forteller Reed. Her må vi ikke gå gjennom det offentlige og bruke mange år på byråkrati, det er folket som setter sine bygg til disposisjon, sier Reed.

Han har vært og er direktør og kurator for Nuart hele dens lange liv, og forteller meg detaljert om de mange kunstnerne, debattantene, journalistene og akademikerne som skal være del av festivalen som gir inntrykk av at han styrer skuta med stødig hånd etter alle disse årene.

Annonse

Kunst til folket

Reed forteller at festivalens hovedkunstner er egyptiske Bahia Shehab. Og hun er alt annet enn en som driver med «pubertalt» opprør. Hennes politiske gatekunst var en instrumentell del at den egyptiske revolusjonen fra 2011 til 2013, hvor hun protesterte mot landets fattigdom, arbeidsløshet og korrupsjon. Hun har også vunnet priser og holder jevnlig TEDtalks om sitt arbeid for kvinner, kunst og et mer rettferdig samfunn.

 – Jeg synes at Martyn (Reed journ. anm.) har gjort en glimrende jobb med kurateringen av Nuart, forteller Shehab.

Hun legger til at hun har fått muligheten til å møte mange unge kunstnere som på sine egne måter bruker kunst til å gi de svake i deres samfunn en stemme, eller for å protestere mot urett.

– Kunst må være tilgjengelig også for de som ikke beveger seg inn i museer. Kunst skal ikke bare være for eliten, men også for de som vil reflektere over kunst på sin egen måte og når de måtte ønske.

Autokratisk direktør

På spørsmål om Nuarts ukonvensjonelle metode for å få kunst ut i offentlig rom forklarer Truls Ramberg, kurator med ansvar for kommunale og fylkeskommunale prosjekter (KOM) innenfor den statlig styrte Kunst i offentlige rom (KORO), at Nuart i likhet med KORO må forholde seg til lover og regler.

– Det er viktig at de bidrar til kunstnerisk mangfold og variasjon i gatene. Interessen for kunst kan økes om det Nuart tilbyr er kunst på sitt beste, sier Ramberg.

Han forklarer også at det kuratoriske arbeidet rundt valg av kunstverk er meget viktig.

– Kunst som formidles gjennom KORO undergår alltid sakkyndig kunstfaglig vurdering og tett dialog med de som berøres av kunstverkene.

Nuarts Martyn Reed velger ut kunstnere ved hjelp av sitt store nettverk innenfor gatekunst.

– Jeg finner kunstnerne ved hjelp av venner og kjente, sier Reed.

Det hadde vært interessant å se hva Nuarts utvikling hadde blitt om Reed ga fra seg sin autokratiske makt over festivalen og lot noen andre har overordnet ansvar for kuratering. Nå har han tross alt vært direktør og kurator i seksten år, mens institusjoner som Stavanger kunstmuseum eller Oslo Open kunstfestival ansettes direktører på åremål eller tidsbegrenset kontrakt.

For mye av det gode?

Etter å ha kontaktet diverse unge Stavangerbaserte kunstnere får jeg som svar at de ikke vil bli sitert angående Nuart. Nuart er en stor festival, og i et lite miljø som Stavanger er de fleste unge kunstnere og kuratorer i Rogaland på en eller annen måte tilknyttet Nuart. Enten de jobber frivillig eller selv viser verk under festivalen.

 – Verkene er ukritisk satt opp og blir ofte stående i mange år uten vedlikehold eller noen plan for når det skal males over, forklarer kunstneren Natasja Askelund, som tidligere nevnt har uttalt til NRK at festivalen er som en sopp.

Over telefonen forteller hun meg at hennes ankepunkt for kritikk av Nuart er at det har begynt å bli absurd mange verk.

 – Dermed ender vi opp med at Stavanger er en by full av falleferdige hus, med enorme og falmede verk som kanskje var interessante og gode en gang, men ikke nå lenger.

Reed derimot, virker ikke særlig berørt av kritikken og sier at de alltid tar til seg kritikk, prøver å svare på den på best mulig måte og arrangerer seminarer som tar for seg kunstens rolle i offentlige rom, hva som gjør gatekunst relevant i samtiden og hvor forskjellene ligger i Nuarts prosjekt i forhold til for eksempel KORO (Kunst i offentlig rom).

 – Stavanger skal være en kunstby hvor samtidskunst er tilgjengelig også for de som ikke ønsker å se abstrakte verk inne i et museum, eller offentlig kunst som aldri blir godkjent eller ender opp med å være nærmest usynlig.

Han mener at det heller burde diskuteres om gatekunst skal beskyttes som kulturarv også før de har nådd en aksept og en prislapp som Jean- Michel Basquiat eller Keith Haring.

Kunstfamilie

Innenfor kunsthistorie snakker man ofte om å komme fra en kunstnerfamilie. Nuart derimot har skapt sin egen kunstfamilie som spenner over hele verden og samles i Stavanger. Dette er en festival ulik noen andre jeg har sett. Da jeg dro ned til Tou scene, et gammelt bryggeri hvor Nuart nå har kontorer under festivaltiden, fikk jeg en varm velkomst. Det er et frivilligområde og skal vise kunst under festivalen.

Kunstner og ansatt ved Nuart, Nina Ghafari, viste meg rundt i lokalene hvor kunstnerne jobber på spreng for å ferdigstille verkene sine mellom paneldebatter, workshops og foredrag som de også tar del i før de reiser hver til sitt.

– Frivillige og kunstnere hjelper hverandre med det de måtte behøve, sier Ghafari.

Like etter vi er ferdig med intervjuet kommer en av Nuarts inviterte kunstnere Carrie Reichardt (selvutnevnt craftivist) sliten og malingsflekket inn, og viser oss bilder av verket hun har jobbet med hele dagen til stor entusiasme. «Er det din skulptur som står på kontoret?» spør hun Ghafari som nikker litt ubekvemt ja. «Jeg kunne se at det var din. Du burde gjøre mer!»

I løpet av timene jeg tilbrakte med Nuart var det flere slike positive episoder. Jeg fikk lyst til å bli kunstner selv, eller i det minste bli med under årets seminar som varer fra 31 August til 3. September. Eller i utstillingen Hand luggage Only! fra 31. August til 13. september og Rise up! fra 2. september til 15 oktober. Nuart 2017s tilskudd til Stavangers voksende samling gatekunst i bybildet kan stå i det uendelige – for å utvide mitt eget snevre syn på hva kunst er og kan være.

Se flere bilder fra Nuart her: