Alis i eventyrland

I et av Londons voksende undergrunnsmiljøer, finner du Alis Pelleschi (24), kjent for banebrytende fotografier, musikkvideoer og klesdesign fra «den virtuelle virkelighet». Ved å være fascinert av fremtiden, bringer hun den inn i nåtiden.

Hei, Alis! Vil du introdusere deg for de som enda ikke vet hvem du er?

– Mitt navn er Alis Pelleschi, og jeg er fotograf, designer og rapper i Serious Thugs.

Du startet som fotograf, men viklet deg inn i andre ting som musikkvideoer, der du gjerne er både foran og bak kameraet, og som designer i klesmerket Meat. Alt du gjør får så mye oppmerksomhet, nesten uansett hva du gjør. Hvorfor er det slik?

– Jeg kom fra et undergrunns mote- og musikkmiljø. Vi har bygget hverandre opp, og senere har alle blitt værende i den kreative bransjen i undergrunnen av London, og vi merker nå at resten av verden har fått øynene opp for oss. Vi var kanskje den første generasjonen som så noe nyttig i sosiale medier, og at det kom til å funke. Under MySpace-tiden, liksom.

Annonse

Og jeg kan til og med se på Rihanna at hun henter inspirasjon fra nettopp dere. Hvorfor synes verden at dere er så kule?

– Som fotograf har jeg alltid fått mye oppmerksomhet. Jeg tror det er fordi at jeg er en motefotograf, som ser det vakre i det stygge eller styggfine. Folk fascinerer seg kanskje for at jeg ikke har de klassiske, vakre modellene, men gjerne modeller som ligner vanlige mennesker, eller kanskje mindre pene mennesker, stylet opp til et fotografi utenom det vanlige.

Det tror jeg også. Som designer, da?

– Meat [klesmerket] er kanskje det som får mest oppmerksomhet om dagen, ja, og det tar også veldig mye av min egen tid. Jeg har ikke skutt bilder på måneder, og heller ikke fått gjort noe annet enn å sitte med latex.

Ja, for alle MEAT-klær er laget av latex, ikke sant?

– Det stemmer.

Hvorfor «Meat» og hvorfor latex?

– Det har mye med hverandre å gjøre. Navnet kom med tanken om å lage klær av latex. Latex sitter tett på kroppen, og blir som et ekstra lag med hud – derav navnet. At første kolleksjonen ble lansert med kun latex vekket mye oppmerksomhet, og ganske mange undergrunnsartister fra London har bedt om å låne klærne i sine musikkvideoprosjekter. Det var vel sånn hele Meat-hypen startet.

Kommer Meat alltid til å være laget av latex?

– Nei. Vi jobber allerede med andre materialer, og derfor er navnet ikke lenger bare for at klærne sitter så tett på kroppen. Noen ganger hater vi navnet, som når folk spør oss om latex er laget av kjøtt. Men det har likevel hjulpet oss mye i starten, og vi fikk mye oppmerksomhet bare for navnet.

Fremtiden for Meat?

– Som sagt er vi en liten duo som bruker Meat for mye mer enn å bare selge klær. Meat er en del av Londons kunstscene, og en gruppe kreative mennesker som hjelper hverandre med styling og mer. Vi har en liten kundegruppe, men vi lager ikke alle klærene for å selge dem. Noen skreddersys musikk- og kunstvideoprosjekter.

Helt enig. Jeg har fulgt med på det en god stund nå, føler jeg, og hele Meat-, Logo-, SuperSuper- og de surrealistiske fotografiene og videoene virker nesten som en kultur. Eller en religion eller filosofi?

– Ja, og det stemmer nok. Londons undergrunnsmiljø har bygget en slags kultur, som gjennom musikk og design spekulerer i fremtiden. Vi har også blitt ganske store nå i det siste, med egne nettmagasiner og mer for interesserte, og hele denne kreative undergrunnskulturen har faktisk blitt slagkraftig. Slogans printet på klær eller repetert i musikken vi lager blir lagt merke til og fordøyet.

Hva er det dere vil, egentlig?

– Vi er på mange måter en gruppe som setter trender. Det er ikke meningen, men det er sånn det blir når musikken vi lager ikke inspireres av musikk, eller når moten vi lager ikke inspireres av mote. Vi er samfunnsengasjerte, og det vi skaper kommer av endringene i samfunnet. I det siste har denne «levestilen» blitt så stor at den kategoriseres som «hipsters». Kanskje de har rett, men da må man forstå at å være «hipster» ikke handler om en klesstil, men om en måte å leve på. Oppdatert på hva som skjer i verden, og inspirert av å leve på en måte man ønsket alle forstod. Ved å leve etter det, lever man jo på en måte i fremtiden. Mange av oss blir jo ufrivillig trendsettere, og trendsetterne er jo på mange måter fra fremtiden. De er ofte uforstålige i dag, men standarden i morgen, i tankesett, klesstil og absolutt alt annet kulturelt.

Dette er veldig interessant. Hva jeg også har fått med meg, er at dere er veldig aktive i sosiale medier, og at det dere gjør der, på alle måter blir der. Du har jo til eksempel tatt noen bilder der jakker har blitt strukket på, så det tydelig ser Photoshoppet ut. Noe hvem som helst kunne gjort for så vidt, med den tool-en som heter «liquify». Denne jakka går faktisk ikke an å gjenskape i virkeligheten, og det er kun ment å være noe som forblir på nettet. Lever dere på noen måte i sosiale medier?

– Ja, og det er kanskje nettopp gjør det til kunst i stedet for mote? Vi har lenge vært på sosiale medier, og var blant de første som brukte det ordentlig. Før noen som helst likte det, husker jeg at jeg og William satt og kommuniserte gjennom de første forumene. Vi elsket det, og har elsket det siden. Da MySpace kom, skjønte vi at det kom til å utarte seg. Jeg elsket at man kunne bygge profiler, og jeg bygget gjerne flere. Det var slik jeg begynte å fotografere også, ved å ta masse forskjellige selvportretter, der jeg stylet meg selv på forskjellige måter, så jeg så ut som forskjellige personer. På nett kunne jeg endelig være de personene jeg drømte om å være.

Aha! Man sier jo at ingen er seg selv i sosiale medier, men den ultimate versjonen av seg selv. Du var rett og slett de ultimate versjonene av deg selv, du. Og du innførte nesten selfiet med det! Hvorfor liker du å ta selvportretter?

– Jeg brukte mye tid for meg selv, på mitt eget rom. Jeg hadde bare meg selv, og mine egne karakterer, og jeg likte å utforske det. Jeg likte også å få reaksjoner på hvem jeg var, fra «tampon_girl» og alle andre karakterene jeg var, til meg selv. Jeg var bare som en annen tenåring som utforsket meg selv, men som veldig mange andre fikk vite om ved å sjekke ut mine profiler på MySpace. For jeg var usedvanlige personer, som alle ønsket å ha noe med å gjøre. Uvirkelige personer selvsagt, men virkelige på en annen måte. Jeg tar ikke bilder av meg selv for å ha bilder av meg selv, men for å ta det bildet jeg ønsker.

Ja, og jeg vet du også kaller deg «3D Slut» på visse prosjekter. Kan du beskrive personligheten hennes?

– Ja! Hun skapte jeg da jeg gjorde noen seriøse selvportretter for Bullet Magazine. Hun elsker å være på internett og dark web, og er totalt formet av det. En gang var hun på en pornoside, og hun så noen bannere for 3D-porno. Hun skjønte at det var hennes greie, og til slutt ble hun en 3D-figur. Hun var så opptatt av de surrealistiske rumpene, puppene og den glatte huden, at hun opererte seg slik. Ved å photoshoppe selvportretter.

Er dette en sann historie om deg?

– Tja. På en måte? Jeg skapte jo denne figuren, da! Hun var en av de mange jeg skapte da jeg tok selvportretter som ble publisert i Bullett. Det var vel egentlig bare en babe, for en viss type menn som elsker å se på animert porno. Jeg vil jo elskes av alle!

Shit, ass. Snakk om liberalisering av pornokultur! Eller?

– Ja, kanskje? Jeg er ikke noe fan av porno selv. Jeg er fan av å skape forskjellige karakterer, og kanskje det også har noe med å gjøre man kan være akkurat hvem man vil i sosiale medier.

Er det hele egentlig en lærepenge?

– Nei, bare kanskje akkurat 3D_Slut og visse andre.

Du ha sagt at mote er å skape sin egne fantasi. Hva mener du, egentlig?

– Jeg er ikke interessert i mote, egentlig. Men mote er interessert i meg, uten at jeg skal virke som en douche. Ikke bare meg, men mange av mine venner og kollegaer i min krets. Som lever av å skape trender, selv om det aldri var meningen. Vi er jo bare en gruppe distrahert av fremtiden, i samtiden.

Wow. Serious Thugs (som du er en del av) slapp musikkvideoen «Ur Not a Baller» i mars i år. Den har per nå 50’000 views, og presentert av VFiles. Som du sier, virker det som om mote er interessert i dere, mer enn dere er interessert i mote. Men hvordan kan man ikke være interessert i mote? Du er jo til og med designer?

– Jeg er like mye interessert i mote som en annen kunstner eller en annen i en kreativ bransje. Mer enn gjennomsnittet, kanskje. Men jeg er langt under gjennomsnittet interessert i mote for å være en designer. Jeg skaper helle mote utifra hva som skjer rundt meg, enn å bli inspirert av tidligere korreksjoner og så videre. Vi lager på mange måter mote – ufrivillig, som sagt.

Så du vil egentlig kalle deg en kunstner?

– Ja, men ingen har kalt meg det enda. Jeg er jo en av de som driver med veldig mye da. Men det er jo bare mange uttrykksformer, mange måter å uttrykke mine reaksjoner til samfunnet på. Fotografi, video og musikk er jo også tre ting som komponeres veldig lett.

Nettopp. Tror du at du kommer til å være tilfreds med én uttrykksform til slutt?

– Jeg har på mange måter sverget til fotografiet, selv om Meat er det jeg jobber mest med om dagen. Men ting endrer seg. De fleste musikere har en greie for mote, og omvendt. Vi skaper jo på en måte en hel pakke, og samkjøres kulturelt. Musikk er jo også design. På samme måte som fotografiet komponeres det, og har man en tanke om hva man vil si, er jo musikk, fotografi og film bare tre forskjellige, tilfeldige måter å gjøre det på. Film er jo den ultimate uttrykksformen, en kombinasjon av bilder og lyd, og siden det er blitt lettere å lage det nå, har det blitt til at jeg har utforsket det. Jeg prøver jo på mange måter å finne akkurat min greie, da.

Har du noe imot mainstream-kultur?

– Egentlig ikke. Det fascinerer meg, egentlig. En popkultur er veldig vanlig, men unge gutter og jenters drømmer om å bli en popstjerne har kanskje blitt litt stor. Og deres obsession til allerede store stjerner. Det er enda en grunn å takke sosiale medier for, man Folks obsession til popkultur, stjerner osv. Det er jo på en måte å ødelegge dét, det vi driver med, på en internettsk måte. Internett har fratatt makten.

Før kameraet var på forsiden av kameraet, tok du selvportrettene. På mange måter er du selfiens mor! Hva er så interessant med selvportretter?

– I dag er det jo nesten slik at du ikke kan bevise at du eksisterer, med mindre du har tatt en selfie. Selvportrettene var ikke en planlagt suksess. Jeg trodde heller ikke at selfiet var det nye stillebenet. Men det handlet for det meste om at jeg ikke hadde folk rundt meg, og at jeg var den eneste fotografen og den eneste modellen i mine tenår. Senere har jeg forstått gleden i det. Jeg får frem akkurat de følelsene jeg vil at et bilde skal få frem, og jeg kan komponere det, style det og fikle med det akkurat som jeg vil.

Du namedroppet 2NE1! Vi har en stor Seoul-guide og har faktisk pratet med noen k-pop-stjerner. Hva tenker du om k-pop?

– Jeg ville ikke sunget med på det, men jeg synes det er veldig interessant hvordan pakken blir servert, hvordan artister blir operert av store selskaper før de får stå på scenen. K-pop-stjerner er jo rene objekter. No offense, k-pop-stjerne, du har sinnssykt bra koreograf, stylist og produsent!

Er denne interessen for samtid og fremtid en evig greie hos deg, tror du? Eller kommer du til å fascinere deg av for eksempel fortiden, i fremtiden?

– Vi er veldig fremtidsbevisste i dag, og det er derfor jeg har blitt det. Som en reaksjon på alle andres reaksjoner. Teknologien utvikler seg så raskt, at folk er helt obsessed med fremtiden. Kanskje enda mer enn på nittitallet. Som sagt er jeg, og det jeg skaper, kun en reaksjon på samtiden, og nå – dens obsession på fremtiden. Vi er en del av de som skal designe fremtiden!